Det uventede

Møtet med Martine

°Marcus pov°

neste morgenen våknet jeg over at Jeannette var borte. Hvor er hun egentlig? Jeg ser etter om Martinus har våknet. Nei, han sover enda. Jeg reiser meg opp av senga og får på meg noe lettvint. Jeg møter Jeanette i gangen i andre etasje, hun er på vei opp trappa. "Så fint du er våken, da kan du gå å vekke Martinus og si at det er mat da" hun kysser meg på kinnet, snur seg og går ned trappa. "Ja, ok" svarer jeg mumlende og trøtt, er ikke sikker på om hun hørte det, men jeg går inn og vekker Martinus. "Martinus!! Du må stå opp! Det er mat!" Han bare ligger der men mumler noe sånt som "la meg være! ellers så vil du angre!" så jeg bare lot han sove.

Jeg sitter nå på en stol ved kjøkkenet og dagdrømmer om Jeanette, mens hun står der i en t-skjorte og i trusa og tar ut asjetter, glass og bestikk på bordet. Jeg går bort og tar asjettene, glassene og bestikket og dekker på bordet. jeg går til kjøleskapet og finner noe pålegg og legger på bordet.

°Martinus pov°

Noen minutter etter at Marcus er ferdig med å dekke på bordet.

jeg går ned trappa og ser Jeanette sitte på kjøkkenbenken, mens Marcus står imellom beina hennes. de står/sitter og kliner. jeg må innrømme at jeg blir veldig sjalu, så jeg gjemmer meg litt bak veggen i trappa så dem ikke skal se meg, jeg gir fort opp. jeg føler at hjertet mitt blir knust mer og mer for hvert sekund jeg står å ser på. "Eh-hm" sier jeg for å få dem til å vite at jeg er her, og at dem kan slutte nå, men det ser ikke ut til at dem hører det. "eh-hm" sier jeg igjen men litt høyere enn forrige gang, enda ikke noe respons. hvor høyt må jeg egentlig "prate" for at dem skal høre meg? "hellooo" roper jeg nesten ut i rommet , jeg kan selv føle at jeg er knust og litt små irritert på grunn av det. jeg ser at Marcus snur seg mot meg rød som en tomat i fjeset.

°Jeanettes pov°

før Martinus kom ned trappa.
(sorry for mye blanding mellom tiden)

Marcus kommer gående mot meg, han har akkurat blitt ferdig med å dekke på. Han kommer bort tl meg og kysser meg på munnen. "Har du vekket Martinus?" Spør jeg litt engstelig, for jeg vil ikke at han skal se det, siden han vil jo tross alt bli sønder knust. "Han sa til meg at hvis ikke jeg lot han sove så ville jeg angre på det" svarer Marcus tilbake. Jeg lar han kysse meg, det går over til klining. Han løfter meg opp på benken, skal han det jeg tror han skal?😱 jeg vil ikke det! Hva skal jeg gjøre nå? Jeg hører at en eller annen roper noe sånt som "hellooo". Jeg snur meg vekk fra Marcus for å se hvem det er. Jeg kunne ikke vært mer flau og glad akkurat nå.., det er Martinus, han ser litt knust ut i blikket. Jeg syntes virkelig synd på ham, jeg ville ikke at han skulle se det, for jeg ville ikke se dette blikket. det er noen kleine minutter stillhet til jeg avbryter med å si "så, skal vi sette oss å spise frokost da?". Vi går å setter oss.

Etter frokost

Jeg får en melding av mamma hvorfor det står at Martine er her om ca. 1 time. "Gutter?" Spør jeg mens jeg ser de ha en samtale borte i et hjørne, mens jeg rydder av bordet.

°Marcus pov°

"Jeg må snakke med deg" hvisker Martinus og drar meg bort til andre enden av rommet. "Hva er det?" Spør jeg og ser i øynene hans at han er knust etter det han så. "Hadde du tenkt til å.. Ja, gjøre det jeg tror?" Spør Martinus litt flaut og ser strengt inn i øynene mine for å se etter om jeg ljuger. (Ljuge er en annen måte å skrive juge) "nei, jeg løftet henne bare opp på benken". Svarer jeg, og kan føle at kinnene mine blir rødere og rødere. "Sikker på det?" Svarer han voksent tilbake. Akkurat i det jeg skal til å svare hører jeg Jeanette rope på oss. "Hva er det" spør jeg og ser bort på henne. "Martine kommer om ca. 1 time" jeg kan høre at hun gleder seg. Jeg går bort til Jeanette, orker ikke å diskutere noe mere med Martinus.