Det uventede

Hva skjedde nå??

•Marcus pov•

Jeg går opp trappa for å se etter Aiden. Døra til rommet hans kommer mer og mer til synet jo lenger opp i trappa jeg kommer, døra er helt tydelig nå. "Marcus, nå er det ingen vei tilbake"  hvisker jeg til meg selv og tar et skritt til nærmere døra. "Bank, bank" sier døra idet den åpner seg opp, den var visst bare satt på gløtt. Jeg titter inn i rommet, men ingen Aiden og se, jeg ringer tlf hans så jeg kan høre etter om han er her i det hele tatt, men det er han ikke... hvor er han? Jeg sender han en mld og sier "unnskyld for at jeg stakk fra deg, det har skjedd litt mye i det siste.. jeg er veldig lei meg og håper du godtar unnskyldningen. Selv om jeg klandrer deg ikke om du ikke vil godta den, det er opp til deg og jeg har ingenting med din mening..." og håper han ser den. "Pling" sier det fra klesskapet til Aiden. Er det der han er, tenker jeg og går nærmere. Jeg åpner sakte opp klesskapet og ser tlf hans ligge i sokkeskuffen, men ingen Aiden og se... "hvor kan han være?" Jeg går ned trappen igjen og mot stua der hun sitter og drikker en kopp varm te mens hun ser på nyhetene. "Ehm.., du sa Aiden var oppe ikke sant?" Sier jeg litt beskyttet. "Ja, han var da oppe der sist jeg så han." Får jeg usikkert til svar. "Laila (navnet til mammaen til Aiden), han er ikke der oppe nå", svarer jeg litt rolig og forsiktig så hun ikke friker like mye. "HVA MENER DU MED AT HAN IKKE ER DER??" Får jeg ganske så frustrert og redselsfullt til svar. Jeg hadde tenk til å åpne munnen og si noe men ble avbrutt av den frustrerte og redde Laila: "DET ER DIN FEIL ALT SAMMEN! HADDE DET IKKE VÆRT FOR AT DU HOLDT HVA ENN NÅ DU GJORDE HEMMELIG FOR HAN HADDE HAN KANSKJE FØLT AT HAN HADDE EN VENN HAN KUNNE STOLE PÅ, MEN NEI DA, DU MÅ KOMME HER OG ØDELEGGE ALT FOR HAN! GÅ! GÅ OG KOM ALDRI TILBAKE TIL DETTE HUSET IGJEN NOENGANG I HELE DIT LIV! LA VÅR FAMILIE VÆRE I FRED, DU SKAL IKKE FÅ ØDELEGGE MER ENN HVA SOM ALLEREDE ER ØDELAGT!!" Jeg følte at jeg ble lei meg og fikk skyldfølelse for hva jeg hadde gjort og ikke kunne rette opp i der og da... så isteden for å vise hvor lei meg jeg ble, tok jeg det heller til meg og tenkte nøye igjennom hva jeg skulle si. Så isteden for å unnskylde for noe hun aldri i hele sitt liv ville tilgi, sa jeg heller med rolig stemme: "sorry, visste ikke at han tok seg så nær av det, jeg hadde tenk til å si det til han, men det kom et problem så jeg måtte hjelpe broren min. Jeg kan hjelpe deg med å lete etter han, jeg vil gjøre alt for å gjøre det godt igjen for hva jeg har gjort" jeg kan se at Laila er veldig lei seg over hva hun akkurat har fått vite. Dere kan få litt info om hvordan Laila er da i det minste, hun tar seg veldig nær av ting, er ikke veldig glad i spøker, og er ganske så overbeskyttende ovenfor Aiden. Hun har skulder langt blondt bølgete/krøllete hår, hun går veldig ofte med grått eller lyse brunt, har alltid store øredobber i ørene med sølv og glitter på seg. Hun er veldig redd for nesten alt mulig og har ødelagt sjansen for at Aiden kan få mange venner... men tilbake til hva som skjer akkurat nå...

Jeg og Laila leter etter Aiden først i første etasje, men der er det ingen Aiden. I andre etasje piner vi begge døra til bade samtidig og får et lite sjokk da vi ser hva som har skjedd. Et tau festet fra det lille vinduet i på toppen av baderoms veggen og ned rundt halsen hans. Hvordan kunne han gjøre noe sånt? Tenker jeg mens jeg snur meg mot Laila for å trøste henne, men denne ganger er raseriet enda større enn i stad så før hun rekker å si noe sier jeg:"jeg er veldig lei for dit tap, men det er ikke sikkert det er min feil engang, ikke klandre meg for noe som ikke er sikkert." Jeg ser en lapp ved siden av Aiden's døde kropp og får frysninger når jeg nærmer meg, jeg tar opp lappen og begynner å lese den høyt sånn at Laila også kan høre. "Kjære den som leser dette brevet og har funnet min døde kropp, jeg vil bare si at mobbingen på skolen er ikke til å holde ut lengre, de slutter ikke, det er som at jeg aldri våkner fra marerittet. Den som nå leser dette brevet må si til Marcus Gunnarsen at han ikke har noe skyld i dette, enda jeg veit han vil føle det sånn. Jeg vil også at du skal si at det var mitt valg og han kunne ikke ha gjort noe, jeg ville ha gjort i løpet av uka uansett, siden det er ingen som egt bryr seg om meg, jeg fant aldri lyset i slutten av tunnelen, den ville aldri ha kommet uansett. Jeg så ikke noe grunn til å fortsette å leve i mørkets hender. Jeg er på et bedre sted nå, jeg har det bedre enn hva jeg hadde. Men du må alltid huske at jeg er med deg i minnene dine. Jeg vil alltid være ved din side. Dette er mitt selvmordsbrev med vennlig hilsen Aiden"jeg merket at hele kinnet mitt var vått etter å ha lest dette brevet, jeg så bort på Laila som hadde røde øyne og helt våte skinn. "Jeg trenger litt aleine tid for å la dette tapet synke inn, kan du plis dra hjem til deg." Spør hun med gråten sittende i halsen mens tårene renner nedover skinnene hennes som fosser. "Ja, jeg kan gå." Sier jeg med like våte skinn som Laila.

--------------
Hva tror dere Marcus tenker nå som hans bestevenn er død?
Hva tror dere han føler?
Prøv å sett deg i samme situasjon uten å gråte, kommenter "jepsi pepsi" på denne delen om du fikk det til. Om du fikk det til så gratulerer du har et hjerte av is...
Sånn btw (by the way) så er jeg veldig lei meg for at jeg ikke har kommet med en ny del på denne historien på lenge... skal prøve å skrive litt når jeg venter å bussen hjem fra skolen... kan hende de fleste delene kommer på tirsdager siden da kan jeg skrive i et sett i ca. 1 time uten forstyrrelser...