Det uventede

Unnskyldningen

Jeanette pov

Jeg hørte masse skriking og roping nede mens jeg var på do. Da jeg kommer ned sitter Martinus ved det åpne vinduet og gråter, jeg løper bort og spør " hva har skjedd" med en rolig og mild stemme så han skal forstå at jeg vil hjelpe. Jeg setter meg ned ved siden av han og løfter opp hodet hans. Jeg tørker vekk tårene og gir han en klem, han klemmer tilbake mens han begynner å gråt på skulderen min. "Hva er det?" Spør jeg igjen med den mildeste stemmen jeg har. "Det er bare det...snufs...at...snufs...jeg...snufs...slo til Marcus....snufs....hardt på.....hulk....kinnet" får han fram mellom snufsingen og hulkingen og begynner å gråte enda mer. "Du lille vennen, vi kan jo gå bort til han så kan du si unnskyld til Marcus." Sier jeg med myk og oppmuntrende stemme. Han nikker til svar. Jeg reiser meg opp og hjelper Martinus opp på beina. "Kom så går vi bort til dem" svarer jeg og smiler. "Oki" svarer han tilbake med litt gråt i stemmen. "Men da må du vise vegen for den kan ikke jeg" sier jeg. "Ja, oki" svarer han med tårer i øynene. Jeg går mot ham og tar hånda mi på kinnet hans, og tørker bort tårene i øynene hans, " det går nok fint" sier jeg og ser beroligende inn i øynene hans.

Martinus pov

Hun ser meg inn i øynene, og sier at alt kommer til å gå bra, men jeg tviler. Jeg hører telefonen vibrere i lomma om at jeg har fått en melding, men jeg vil ikke ødelegge øyeblikket, men tanken slår meg at det kan være noe viktig så jeg velger å se etter. Jeg tar telefonen ut av lomma og ser at meldingen er fra Marcus. Det står " det var ikke meningen vis du syntes jeg har vært plagsom, men det er bare at jeg er litt bekymret for at du skal gjør no dumt. Men jeg skal la deg være fra nå av." Jeg har lyst til å si unnskyld men jeg vil si det f2f (ansikt til ansikt til dere som ikke skjønte hva f2f (face 2 face) betyr) for å ikke virke pinglete. "Skal vi komme oss avgårde??" Spør jeg. Jeg får ikke svar bare en respons og et blikk. Blikket ser overrasket ut mens det ser på meg, så går hun ut i gangen og tar på seg skoene, jeg går etter og tar på meg skoene. Vi går ut døra og jeg låser den. Så går vi bortover vegen mot Aidan. Jeg ser huset og får en liten klump i halsen jo nærmere vi kommer. "Går det bra" spør Jeanette og tar en hånd på skulderen lengst unna seg. Jeg nikker fordi jeg ikke greier å si et ord når jeg føler meg så skyldig som jeg føler. "Åh det kommer til å gå bra" sier hun og gir meg en trøstende klem. Så går vi videre mot huset, jeg skjenner at jeg har lyst til å snu meg for å løpe vekk, men jeg greier ikke beina mine er som limt fast i bakken, pluss at jeg ikke vil virke feig. Vi gikk ved siden av husveggen og opp mot inngangspartiet, opp trappa mot døra og jeg trykket lett på ringeklokka og hører et ring. Vi hører skritt innenfor og noen som låser opp døra. Jeg sliter med ikke å gråte. Vi ser dørhåndtaket går sakte å rolig ned, døra åpnes og jeg ser Aidan som står halvt bak døra. "Kan jeg få snakke med Marcus??" Spør jeg, han ser bekymret på meg. Han nøler litt men sier "oki" til slutt. Han forsvinner vekk fra døra, vi hører han går opp trappa. Etter noen minutter hører vi noen komme ned trappa igjen. Døra åpnes litt opp og Marcus titter ut mellom sprekken med et litt trist ansikts utrykk. Marcus ser ned i bakken da han ser meg.

Marcus pov

Jeg hører at det ringer på døra nede og skal akkurat si i fra til Aidan, men han har allerede hørt det og er på vei ned for å se hvem det kan være som ringer på så seint på dagen. Jeg hører en guttestemme og ei jentestemme, det er for utydelig så jeg hører ikke hvem det er. Jeg hører at Aidan kommer opp trappa igjen. "Hvem var det da??" Spør jeg, "noen som vil snakke med deg." Svarer han. Jeg gir han et usikkert blikk. " det er ikke fans"skyter han inn. "Oki" svarer jeg litt nølende, men går ned for å se etter hvem det kan være.jeg kommer bort til døra. Åpner døra litt på gløtt og stikker hodet mellom sprekken. Jeg ser at det er Jeanette og Martinus. Jeg ser litt på Martinus men ser ned i bakken skamfullt over sånn jeg har oppført meg. "Jeg mente ikke å kjefte sånn på deg, jeg er veldig lei meg. Det er bare at det var så flaut at alt i meg raste.unnskyld håper du vil tilgi meg" Sier Martinus. Jeg ser opp på Martinus igjen, nå er det hans tur til å se i bakken. Jeg følte meg lettet da han sa det. "De...de..d..det .g.g..går b..b..bra" svarer jeg litt overrasket. Han ser opp på meg. Jeg føler meg så lykkelig for at han ikke er så sur på meg som jeg trodde for 1 time siden. Jeg gir han en stor klem for å vise at jeg godtar unnskyldningen hans. Jeg ser bort på Jeanette som bare står der å smiler og ser med noen små blikk bort på noen som står bak meg, det er Aidan og han ser minst like blid ut. " det går bra, jeg er bare glad du ikke er sur på meg lengre" visker jeg i øre til Martinus. Vi trekker oss ut av klemmen og sier hade.

Når alle har gått hver til seg

Aidan pov

"Er du glad for at Martinus sa unnskyld??" Smiler jeg et kjekt smil og ser bort på Marcus. "Ja" smiler han nesten overlykkelig tilbake. "Men hva er det med Martinus og hu jenta??" Ser jeg spørrende på Marcus som ser rett inn i veggen . "Jeg vet faktisk ikke" svarer han, jeg ser forskrekket på Marcus og spør "er det ikke dere som vet alt om hverandre som har lovet hverandre å ikke ha hemmeligheter for den andre??" "Jo, jeg tror det" jeg ser forbauset på Marcus, " eller jeg trodde det" skyter han inn sånn plutselig. "Skal vi gjøre det??" Spør jeg for å få oppmerksomheten til Marcus. "Høre hva da??" Sier han med spørsmålstegn til øyne. "Jo, du vet det vi alltid gjør"

_________________________

Hva tror dere Aidan mener??