Etter to dager dukker han opp på skolen. Jeg vet ikke om jeg skal gå til han, men gjør det da han ringer på mobilen." Hei"jeg hvisker hei,ser i øynene hans"jeg..hadde..mye å tenke på" begynner han,jeg nikker, drar fingrene gjennom håret"men nå er jeg sikker""på hva?""om at jeg elsker deg""hva?""ikke at jeg var usikker før. Men nå vet jeg at jeg ikke kommer til å gi deg opp, uansett hva"jeg blir helt satt ut"så uansett hva du føler, elsker jeg deg""hva mener du med hva jeg føler""jeg vil vite om du også..føler det samme"og tårene fyller øynene mine"Lea"han fører hendene opp armene mine"du er en drittsekk"jeg dytter mot han"forsvinner bare! Vet du hva faen jeg tenkte på""gråter du?""nei, jeg later som! Jeg trodde..jeg"han holder meg igjen"at du ikke ville se meg mer""hva er det du sier. Jeg elsker deg".
Jeg strammer armene rundt han, snufser"åh ikke gråt""jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. .hva jeg hadde gjort galt""slutt å gråte ""jeg elsker deg og. .""Lea""jeg elsker deg og"han drar i meg, legger hendene rundt ansiktet mitt, tørker tårene"slutt å gråte. Det skal ikke skje igjen""best det fordi da kommer jeg til å stenge deg og""nei, min elskede. Ikke gjør det, ikke steng meg".
De tre timene vi er hos han bruker jeg på å bare ligge i armene hans og høre hjertetslagene hans som etter hvert begynner å roe seg mens han stryker håret mitt, holder meg inntil seg. Her føler jeg endelig fred"bli hos meg idag elskede""mor""jeg kan spørre henne""jeg har innlevering""jeg hjelper deg"jeg ser opp på han"en annen gang""greit"kysser han lett på leppene"jeg elsker deg""jeg elsker deg".
"Jeg henter deg to"jeg nikker, smiler da han holder meg igjen"mor kan se""så la henne"kysser meg, biter leppa mi da jeg gjør motstand"Leo"mumler jeg mot leppene hans"ja elskede""slutt " istedet trenger han tunga i munnen min og kysser meg, presser kroppen mot min og et stønn er alt som må til før jeg gir etter og lukker øynene.
Med håret i hestehale, svart kort kjole med svart tights under tar jeg på litt sminke, lipgloss"han er her"kjapper meg da mor informerer om at han er her og løper ned"du ser bra ut""takk mor. Han kjører meg hjem""ring meg hvis det blir kjedelig""greit selv om jeg tviler på det. Snakkes". Leo mønstrer meg fra topp til tå, rynker på pannen"hm""hvorfor ser du på meg på den måten? ""Jeg tenker bare på alle som kommer til å være der, som kommer til å se deg""åh..er det noe galt med klærne?""om jeg sier ja, vil du skifte?""ikke tale om""da holder du deg til meg""tulling""jeg mener det".
Vi kjører i over en halvtime før han stopper foran et stort bygg av glass, ser på meg og spør om jeg er klar"hm, er du?""ja""du holder deg til meg""jada""jeg mener det, jeg vil ikke se deg med noen""hvorfor skulle jeg være med noen, og hvem?""gjør som jeg sier greit""greit". Vi går inn døra og alt jeg kan er å gispe"wow""hva?""noe så vakkert"Leo tar hånden min, drar meg nærmere"vi skal være oppe, her kan vi komme i pausen""greit". Opp trappa kommer det flere folk i møte, som hilser, gratulerer han. Jeg slipper hånden hans da han må hilse, holder meg til siden og går etter. Vi kommer inn til en stor sal hvor det står altfor mange menn,alle står og snakker, snur seg mot oss da en eller annen sier navnet hans og de stormer mot oss, klapper i hendene. Jeg skjønner ingenting, gir dem plass og trekker meg bak, venter. En etter en hilser, intervjuer.
Selv en time etter,er han fortsatt omringet av de folka som intervjuer. Jeg bruker tiden på å se på de andre maleriene,smiler mot han som holder øye med meg der han sitter, svarer på spørsmål"litt skummelt med så mørke malerier"hører jeg en eller annen si og ser til siden, mot en ung fyr som studerer bildet jeg står foran"hm""de fleste handler om mord, jeg skjønner ikke hvorfor det skal fascinere så mange"sier han og ser på meg"mord..?"jeg flytter blikket til maleriet,får øye på signaturen til Leo"ja, visste du ikke det?""jeg..skjønner ikke halvparten av de"han ler lavt"åh du er så skjønn. Du kan ikke si det""ikke?""tror du de fleste her skjønner noe, det er bare å spille med""gjør de ikke?""nei, man ser bare på, finner den meste kompliserte og uforståelige og kaller kunstverk".
Vi begynner å snakke og jeg får vite at han selv er med på utstillingen "så forklar meg hva dine handler om""med glede, men gjett deg frem""åh du aner ikke hva jeg kommer til å si""jo kom igjen. Jeg vil vite hva det første du tenker er"jeg rister på hodet, smiler""la meg vise deg noen"tenk om jeg skulle si noe feil""det er ingenting som heter det". Vi går mot veggen lenger bak"okei. Du har i alle fall veldig lyse og livlige malerier, fine farger""takk""det første er solnedgang"begynner jeg,ser på det første bilde"hva?""åh..er det ikke..sa jo at jeg kom til å si noe feil""nei..nei du er den første som gjettet deg riktig""hva..""hvordan ser du at det er solnedgang? ""Vel alle fargene, og hvordan himmelen er mørkere på en ene siden""åh du er jo smart""takk. Jeg tror det er det første jeg har skjønt""hm, skjønner du heller ikke de der?""ikke helt""ja, han er en rar fyr. Mørke tanker"han snakker igjen om Leo,jeg fniser, spør om han er sjalu"hvorfor skulle jeg ikke være. Han ble årets kunstner""seriøst?""ja, hvorfor tror du de driver og er over han. Alle de damene"jeg ser over scenen, svelger da jeg får øye på alle de damene som er rundt han. En etter en klemmer han, kysser han. "Stjerne over natten"han ser rett på meg, reiser seg opp"la oss gratulere han""jeg går ned""skal du ikke gratulere?""jeg får gjøre det senere""kjenner du han?""han er kjæresten min".
Jeg setter meg på benken, taster nummeret til mor"hei vennen""jeg vil dra hjem""greit, send adressen så kommer jeg". Han ba meg om å holde meg unna alle sammen, men selv gjorde han ikke noe annet enn å klemme de dumme damene hele kvelden. Hvorfor faen sa jeg ikke noe, når kunne jeg, det var ikke slikt at jeg fikk tid. Samma det, han får bare kose seg "Lea!"jeg reiser meg opp, ser på han hvor han kommer ned trappene"hva faen gjør du her?""venter på mor""hva, hva mener du?""jeg skal hjem""hvorfor faen og hva drev du med?"han griper armen min, drar meg mot seg"hvem er han jævelen du snakket med?""hva?""han fyren som du stod og snakket med, lo og smilte. Hvem faen er han?""han er..hva vet jeg""hva snakket dere om?""hvorfor faen bryr det deg?""Lea""vi snakket bare om maleriene hans, slipp armen min""du skal ikke snakke med en fremmed fyr""mor lurer på hva addressen er""du skal ikke hjem""jeg vil ikke være her""vi ble enige om at du skulle holde deg til meg""åh hold opp. Slipp armen min""og likevel""hva faen, sa jeg noe da du kysset og klemte alle de damene?""hva?"jeg drar meg løs, går mot mannen i resepsjonen"kan jeg få vite hva adressen her er""du skal ikke hjem. Bli med meg""Leo""nå" han drar i meg, fører meg inn i en gang og ut døra, banner hele tiden mens han strammer fingrene rundt håndleddet mitt som begynner å gjøre vondt og verke"Leo""du skal ikke dra hjem slikt. Ikke før vi har snakket""au faen.."brått slipper han den og jeg rygger unna, biter leppene av smerte"jeg vil dra hjem""hva faen skjedde?""si meg hva adressen er""Lea du skal bli med meg. Jeg skal kjøre deg""ellers takk, gå tilbake til damene dine. De venter..ah!"brått dytter han meg i veggen og jeg slår hodet mitt, gisper"de er ikke damene mine. Slutt å si det!""du..skader meg""hvorfor vil du gjøre meg forbanna? Først han jævelen og nå dette""Leo du skader meg"hvisker jeg da han graver fingrene i skuldrene mine og ser opp på han, svelger da jeg ser øynene hans mørkne"hvorfor var du med han?""jeg var ikke""ikke lyv. Jeg så jo deg!""han..vi så bare på maleriene hans""du hadde tid til hans, men ikke mine""men jeg hadde allerede sett dine. Jeg valgte jo dem"han stirrer lenge før han langsomt slipper meg"hva heter han?"jeg retter meg fort"jeg vet ikke""hva sa han?""han snakket bare om de hersens maleriene, hvor mange ganger må jeg si det. Hvem faen var alle damene?""de..Lea de betyr ingen hersensting""hvem var de?""noen unødvendige folk""unødvendige? De virket slett ikke unødvendige siden du drev og klemte dem""jeg hadde ikke trengt å gjøre det hvis du hadde holdt deg unna den drittsekken""hva?""jeg gjorde det på grunn av deg, for at du skulle bli sjalu! ""Vel nå er jeg det og jeg nekter å snakke med deg! Gå tilbake dit, jeg skal hjem""du skal ikke. La oss gå opp""Leo""kom""hør på meg".
Men han nekter og drar meg etter seg, tilbake hele veien og opp mot scenen"stopp jeg vil ikke""Lea""jeg vil ikke"han slipper hånden min, går opp. Tar mikrofonen"tusen takk for all deres støtte, men nå må jeg få lov til å være med min kjære"jeg svelger da alle ser mot meg"da takker jeg for meg". Jeg stirrer hardt på han"hva faen var det?""hva?""hvorfor sa du det?""fordi de måtte vite at jeg er tatt. Skal vi dra nå""hvor?""hjem til meg""nei, jeg vil hjem""jeg skal kjøre deg senere""jeg vil dra nå""du skal ikke det før vi har snakket""det er ingenting å snakke om""kom min elskede".
Jeg nekter å gå av, ber han kjøre"jeg vil hjem""la oss snakke""snakk""det som skjedde..jeg beklager""det går ikke bra. Jeg ble med deg for å støtte deg, ha det gøy, men du bare gikk og lot meg bli. Klemte alle de damene, kjeftet på meg for å ha snakket med en fyr""greit du har rett. Jeg dreit meg ut""sier du det""unnskyld""det går ikke bra, og du dyttet meg, ga meg blåmerke!""hva?"han tar fort hendene mine, biter tennene"har jeg gjort dette?""nei du latet som! ""Åh..min elskede""du hørte ikke på meg""jeg..jeg vet ikke hva jeg skal si""ikke si noe og kjør meg hjem""er det det du vil?""ja""greit"han kysser håndleddene mine, slipper dem og starter bilen.
ŞİMDİ OKUDUĞUN
Lucifer#watty2016
Genel KurguPå vei fra skolen får Lea øyekontakt med en gutt,som gjør noe med henne,og nekter å forlate hjernen hennes. Hun tenker på han,skjønner ikke hva det var med de mystiske øynene. En lørdagkveld får hun øye på han igjen,løpende etter bussen kommer han,g...
