OK, forrige kapittel heter "avsløringen", og da tenkte du kanskje at det betydde at jeg skulle fortelle hemmeligheten min til Synne, men det var ikke derfor den heter "avsløringen", det var fordi det var i det kapittelet jeg kom på å si hemmeligheten til deg, forstår du? Fint! Men, jeg har tenkt over dette en liten stund nå, og har bestemt meg for å fortelle Synne det, men jeg finner ingen anledning! Men nå skal jeg på besøk hjem til Synne, og håper jeg kan fortelle det da! Jeg er 100% sikker på at Synne vil forstå meg!:)
Vel... OK! Matematisk sett; 99,9% sikker da...
når jeg så huset til Synne, var det første jeg tenkte: 'oi!' Hvorfor? Huset var knall GRØNT!? NEON grønt også! "Grønt!? Hvorfor grønt?" Sa jeg for meg selv, litt mumlende. Nølende fikk jeg meg bort til døra, og ringte på. Jeg hørte ringelyden svakt utenfra "ding dong ding dong, dong ding ding dong..." Hun åpnet "HEI" hun så veldig glad ut. "Hei! Jeg, øh, digger fargen på huset deres!" Jeg klistret på meg et smil. Altså, jeg løy IKKE! Jeg digger det! Men, liksom, ja..? HVORFOR GRØNT!!?? Hun lo, litt nervøst faktisk, før det brøt ut i full latter. Jeg begynte å le, aner ikke hvorfor, jeg bare begynte, det bare ble sånn, så sto vi der da, og lo og lo, helt uten grunn.
Hvis du lurer, så gikk det noen forbi. De så på oss som om vi var gale eller nó! Hallo!? Har de aldri sett to jenter stå å le uten grunn!? Det skjer jo liksom hele tiden! Eller... Tror jeg da! HEI!? Jeg har faktisk aldri hatt en ordentlig venn! Så jeg vet ikke! Meeeeen, ja, jeg er veldig sikker på at det er normalt! De gjør det jo i filmer! men nå kommer jeg bort fra det som skjer her..: "aha ha ah ha ha ha..." Synne tørket av seg noen lattertårer, og så smilende på meg. "Såeh, bare kom inn!" "Takk!" Jeg smilte og gikk inn i gangen. Hun lukket døra. "Men, uh, det er en grunn til at jeg så gjerne ville komme hit i dag..." Synne la hodet på skakke, og så på meg. "Hvorfor?" Spurte hun nyskjerrig, og så på meg. "Det er noe jeg vil fortelle deg, og du må ikke bli sur på meg for at jeg ikke har sagt det før nå, men jeg har ikke turt... " begynte jeg. "Du kan fortelle meg alt, hvis du vil det" hun så på meg, og smilte. Jeg smilte også. "Okay!" "Jeg skal si det. Men ikke bli sur på meg for at jeg ikke har fortalt det før, jeg ville ikke at noen skulle behandle meg annerledes" jeg så ned i bakken.
Hun begynte å le. "Hva er morsomt!?" "Haha! Ser du det ikke!? Du har én hvit og én grønn sokk på!" Hun lo videre. Jeg så ned på bena mine. Jeg så det nå, det så veldig rart ut, alle tankene mine var visst på hemmeligheten før jeg dro, så jeg la ikke merke til hva jeg tok på meg. "Haha, ja, det er nok fordi jeg tenkte på det jeg skulle fortelle deg, så jeg la ikke merke til det..." Hun så på meg. "Ja angående det, HVA er det du vil fortelle meg egentlig!?" Jeg så på henne. "Uh, j-jeg har villet si det lenge altså..." "OKAY! Onkelen min er kongen i nabolandet!" Jeg beit meg i leppa, hun sto der og så på meg. Hva ville hun si nå!? "Det er..." Jeg kneip øynene sammen. "SÅ KULT!!!!" Jeg skvatt til. "Mener du seriøst det!?" Sa jeg overrasket. "Eh, JA!!!??? Det er jo DRITKULT JO! Ikke vær flau over det! Men hvorfor ville du gå på en sånn liten skole som vår!? Du er jo liksom kongelig?" Sa hun spent. "Det er akkurat det! Jeg vil være en vanlig jente, som det ikke er noe spesielt ved! Jeg vil være normal!" Sa jeg litt høyere enn jeg først tenkte... "OJA, ja det er vel egentlig ganske forståelig, tja, når jeg tenkjer over det er det sikkert drit kjedelig å ikke gjøre noe selv..." Sa hun. "Jeg er glad du forstår, men kan du love meg å ikke si noe? Da er grunnen til at jeg kom hit borte..." Sa jeg, og håpet at hun ikke ville dele det med noen. "Klart jeg ikke skal si det til noen! Kors på halsen!"
Noen timer senere var jeg på veg hjem igjen. Nå er det endelig noen som vet det! Det føltes som om flere kilo ble fjernet fra skuldrene mine. Jeg hadde mest lyst til å rope av glede, men da ville jo folk trodd at jeg var gal, eller hva!? :)
