Ein ung jentes dagbok

London, 7.jan 1864

London, 7.jan 1864

Før eg begynner å snakke om min dag som nesten spådd blei heilt forferdelig, men eg beklage at eg ikke skrev så mykje i går. Eg var nesten fortapt i tårer. Livet mitt var over, men eg var håpfull likevel for eg trudde eg kunne fikse det. Eg trudde det, men det gjekk ikke. Eg dro til Cameron i dag. Sint med tårer i øyene. Dylan opnet døren. Eg skulle ønske at han ikke såg meg slik. Han såg ikke heilt fra ut han heller. Han såg rett og slett fortvila ut og det såg ut som at han hadde fått seg ein god omgang juling. Huset såg slik ut også for den slags del. "Hva har skjedd?!" spurte eg og glemte mitt liv eit sekund. Dylan såg bare på meg før han snudde seg. "Forloveden din. Det er det som har skjedd." Cameron hørte han selvfølgelig og kom ut i gangen med eit stort smil. "Elvira! Så fint du kom." sa han med den mest gladeste stemen han kunne finne på å bruke. Eg er så sint på han at eg kunne spyd. Og da ville eg ikke bryd meg om at det er upassende. Eg er ei kvinne, men eg er ikke hvilken som helst kvinne. Eg er Elvira og eg ville bare banke han i det øyeblikket. Han er heilt ufordragelig. Han kom bort til meg og tok handa mi i si og smilte sitt største smil og eg smilte ikke ein gang tilbake. Han så berre rart på meg og spurte om eg ikke var glad for å se han. Eg hadde så lyst til å sei eit stort nei rett i fjeset på han. Han fortjener ikke å bli likt av noen, men eg svelget stoltheten og sa det mot satte. Joda eg var glad for å se han. Dylan sto bak han og nesten måpte før han såg ansiktet mitt. Da blei han veldig alvorlig. Han såg rett og slett beskymret ut. Han var vel redd for at eg ville gå med på giftemålet.

  Eg kan ikke la mor å far slå av meg handa for eg trenger dei. Mer enn noe annet. Dei er den eneste familien eg har. Og Dylan kan ikke forsørge meg mer enn eg kan gjere selv uten mor og fars hjelp. Cameron har alle pengane, huset og ja alt som har noe med Lair brødrene eiger han. Det som skremmer meg mest er nok det at Cameron vil gjere meg til vampyr. Noe som eg aldri i verden vil gå med på. Eg vil ikke bli vampyr. Eg vil heller dø! Dylan såg fremdeles på meg som om at han fille ein reaksjon, men den kunne eg rett og slett ikke gi han uten å avslåre meg så eg smilte til Cameron og spurte når han ville komme opp for å planlegge bryllupet. Mor hadde sagt at viss hun fekk begynne å planlegge uten far ville bryllupet vere ferdig til han kom igjen i neste uke. Eg håper mor ikke får lov av far, men kan ikke finne på noen grunn for at hun ikke vil få lov. Cameron sa selvfølgelig at han kunne komme opp etter middag. Som om han måtte spise noe middag. Vi avtalte at han skulle komme opp i femtiden også gjekk eg. Da eg kom hjem fortalte eg det mor og som forventa blei hun overlykkelig. Da Cameron kom tok han og moren min over mykje av planlegginga. Og slik blei resten av dagen min til Cameron gjekk og eg gjekk på rommet mitt for å skrive i deg dagbok. No må eg sove. Den eneste plassen eg kan få fri fra livet mitt. Skulle ønske eg berre kunne rømme, men slik er det no ikke.

God Natt.

Elvira Fairfax