Ein ung jentes dagbok

London, 13.jan 1864

London, 13.jan 1864

Jeg hadde rett. Cameron var ikke ute med venner for i ei tid i natt kom han løpende hjem. Det var som om at han hadde djevelen i hælene. Han sa til meg at bryllupsreisen kom til å skje litt før tiden før han løp opp på rommet vårt og begynte å pakke. Jeg hadde sittet oppe for å vente på han for jeg viste at han ikke hadde med seg nøkkelen. Jeg reiste meg snappet med meg deg Elise og løp etter han. Han var heilt gal. Jeg ropte flere ganger at han skulle roe seg ned. da han endelig gjorde det så spurte jeg hva som var gale og det ville han ikke sei så jeg spurte hva om Dylan kom tilbake. Da fikk jeg svaret at han satt i vognen ute. Det var jo greit så jeg begynte å pakke jeg og, men jeg hadde en uggen følelse i magen at dette ikke kom til å gå bra. Ikke i det heile tatt. Da vi hadde fått pakket ned det vi trengte av klær ville Cameron dra med en gang, men jeg er menneske og jeg klarer meg ikke med bare klær. Så når vi gjekk ned trappen i stedet for å gå ut gjekk jeg inn på kjøkkenet. Fant fram en piknik bag vi hadde fått i bryllupsgave og gjekk ned i matboden der jeg begynte å lempe mat nedi. Cameron kom etter meg og spurte hva i h jeg dreiv på med. Jo jeg forklarte han ganske frekt at jeg var menneske og viss vi skulle på en lang tur vekk fra monstre som ville skade oss så måtte jeg ha mat. Han så heilt sjokka på meg før han begynte å hjelpe til. Da vi var ferdig var kurven så tung at jeg orket ikke å bære den en gang så jeg gav den bare til Cameron. Han er vampyr. Dei skal være sterke. Så kom vi oss vel av gåre i vognen. Cameron begynte å slappe av, men jeg satt bare å så på brødrene. Ventet på en forklaring. Da de begynte å forklare meg heile greia fikk jeg nesten bare med meg noen ting. Cameron hadde vist fått brev fra en venn, men en bekymret venn om at en av fiendene til Cameron var i London og at det var bare et tidsspørsmål om når han ville finne Cameron og meg selvfølgelig, men det som var dumt det var at når Dylan var ute og prøvde å rense tankene sine møte han på denne vampyren og så begynte kaoset. Dylan blei truet til å sladre om hvor vi bodde. Noe som han gjorde, men han kom seg vekk etterpå, og fikk advart Cameron. Etter det kom de hit, men jeg har på følelsen på at det er noe de ikke forteller meg. Jeg veit ikke om jeg vil vite det for den del. Denne flukten har jeg på følelsen vil fortsette en stund. Vi kjørte heilt opp til Cambridge før vi stoppet. No sitter jeg i vognen og venter på at Cameron kommer tilbake. Han skulle finne et sted å bo. Vi kommer ikke til å bli her mer enn noen dager. Dylan står utenfor fordi jeg kastet han ut. Jeg trenger virkelig litt tid for meg selv no. Klokken er mange fordi det tok sin tur og kommer seg hit så jeg håper han finner en plass og bo snart ellers kommer jeg til å sovne. Så jeg orker ikke å skrive mer i dag Elise, men vi ses i morgen. God Natt.

Elvira Evelyn Lair