Ein ung jentes dagbok

London, 9. jan 1864

London, 9. jan 1864

Da sitter eg her da. Fremdeles. Jonas har vert her inne to ganger og begge gangene har vert like forferdlige. Han er ein slem vampyr. Viss eg fortsetter å skrive vil eg kanskje slutte å gråte. Eg savner hjemmet mitt. Mor, Far, søskene mine, Dylan og til og med Cameron. Eg ville giftet meg tusen ganger med han for å sleppe ut herifra. Når deg kommer ut herifra skal eg vere glad i livet mitt. Gjere foreldra mine stolte. Selv om eg må late som at eg elsker Cameron, men no må eg fortelle hva som skjedde første gangen han var her:

Han kom inn, og han hadde røde øyne. Så han var vel sulten. Han smilte ondtskapsfult når han såg meg. Han tok tak i meg og drog meg mot han. Eg var livredd for at han ville drepe meg. Han beit meg og drakk så mykje blod at eg holdt på å besvime. Eg klarte så vidt å vere bevist. Eg prøvde å slå han vekk men eg klarte det ikke. Eg måtte vekk, men eg var maktesløs. Han kom tilbake seinare og. Eg satt i kroken å gråt. Han berre smilte sitt onde smil og ville ta tak i meg igjen. Eg skreik ut: La meg vere! Eg vil hjem!, men han brydde seg ikke. Han berre tok tak i arma mi og tvang hodet mitt bakover slik at halsen min var blotta. Eg skreik og hylte, slo og sparka, men alt til ingen nytte. Han holdt meg i eit jern tak. Han kom aldri til å slippe før han fekk det han ville. Det var da eg viste at eg aldri ville komme ut på egen hand. Eg måtte ha hjelp, men korles kunne eg få tak i det herifra. Umulig. Det var berre å håpe på at Cameron kommer. Da Jonas gjorde seg ferdig besvimte eg. Da eg voknet igjen så var eg aleine igjen og som alltid ville eg skrive for å roe meg ned. Eg veit ikke hvorfor han tok denne boka hit, men det er det eneste snille han har gjordt mot meg her. No er du vitne til dette eg skal skrive dagbok. Eg lover med handa på hjerte at viss eg kommer ut herifra vil eg gifte meg med Cameron og prøve å bli lykkelig, gjere foreldra mine stolte og aldri vere vrang igjen. No  er eg berre glad for at eg lever og eg håper eg fortsetter å leve, men no må eg legge meg. Prøve i vertfall. God Natt.

Elvira Evelyn Fairfax