Ein ung jentes dagbok

Cambridge, 14 jan 1864

Cambridge, 14 jan 1864

Vi er fortsatt i live. Heldigvis. For å være heilt ærlig så er jeg ganske sjokka over at den vampyren som de er så redd for ikke har funnet oss enda, men for og sei det så er det ikke akkurat så gale. Hva som vil skje med meg når de blir funnet? Jeg har fått være litt ute da og vertfall fått sett litt på byen. Cambridge er ikke som London i mine øyer, selv om byen faktisk er noe større. Det er vel folkemengden som gjør forskjellen. Det bor så mange i London i forhold til her etter mine meininger. Litte liv, men ellers er det vel kanskje ganske likt. Kanskje.

Vi bor på ei kro litt inne i byen. Cameron og Dylan har brukt mesteparten av dagen der. Skjult seg på grunn av den dumme vampyren. Noe som gjør at jeg nesten alltid må gå rundt alene. For en flott mann jeg har, men om det ikke er nok at vi er på rømmen vil de reise igjen. Så fort. Hvor har jeg ikke peiling? Det jeg veit er at det blir nordover mot Skottland. Cameron har vist ei datter opp i der en plass. På min alder! Og hun er halvt vampyr! Så den bomba fikk jeg rett i ansiktet i dag. Jeg er ei stemor. Til ei jente på min alder til og med. Det kommer til å bli pinlig å dra ditt, men de mø ditt av en eller annen grunn. Den bomma hadde jeg ikke lyst på må jeg sei. Jeg er sikker på av vist den kro var tom når han sa det ville jeg ha slått til han. Uten tvil. Jeg kjenner faktisk ikke mannen min så godt jeg skulle ha ønska, men jeg må gi meg selv litt av skylden. Har ikke akkurat vert så flink til å stille spørsmål heller kanskje fordi den tida jeg har kjent han så har jeg enten vert for forbanna på han til å gidde og spør han noe og resten har jeg vert kidnappa, men jeg må innrømme at den samtalen bragte fram mange spørsmål, men det viktigeste fikk jeg bare et kaldt svar på. Jeg spurte han forsiktig selvfølgelig om hvor moren hennes er. Da så han bare skygt på meg og slengte rett i ansiktet på meg at hun er død. Da veit vi vertfall at han har følelser. Det er nå fint å vite. At han har brydd seg om et menneske i heile denne vide verden, men det var en tung ting å svelge. Det at han har vert så glad i noen, men meg er han ikke glad. Jeg trur ikke han noen gang vil det heller. Det gjør vondt på et viss. Det er bare Dylan som bryr seg om meg. Er glad i meg. No sitter de og snakker om at vi drar videre i morgen så da antar jeg at det vil skje da, så jeg antar vertfall at en god natt søvn vil gjøre godt. Natta.

Elvira Evelyn Lair