Ein ung jentes dagbok

London, Bryllupsdagen(11,jan 1864)

London, Bryllupsdagen

Ja, bryllupet. Det har vært ein forferdelig dag, men eg skal prøve å beskrive den. Eg sto opp og med ein gang ville mor begynne å gjere meg klar, men selvfølgelig var eg ikke heilt opp for det. Kunne nesten ikke spise frokost heller for den slags skyld. Maten smakte som jord i munnen min og vannet smakte som sur melk. Far kom hjem i går eter at eg hadde lagt meg. Båten hans kom veldig seint, men tidsnok som han sa. Mor løp rundt for å ordne alt både her og der. Eg satt berre og såg på henne fra trygg avstand. Så var det min tur. Eg blei nærmest jagd inn på soverommer mitt der kjolen var blitt hengt flott på plas. Eg må sei det kjolen var nydelig. Den gjekk ikke heilt opp til halsen som vanlige brudekjoler gjer. Vertdall dei eg har sett. Skjørtet var av blonder og toppen var av fin silke. Eg kunne faktisk ikke bedt om bedre kjole til bryllupet mitt. Kanskje bedre mann da men... Eg blei kledd på og sminka i ei fart før eg måtte ned å gjere meg heilt klar til å dra til kyrkja. Mor sei at kyrkja vil vere stappfull. Alle i byen har vel kommet. Noe som ikke er så oppløftenede. Når vognen kom så gjekk eg selvfølgelig ut med far og satte meg. Eg  trudde eg skulle dø dei små meterene til kyrkja. Dette er noe eg aldri ville forestilt meg. Cameron er kjekk, rik og kan vere snill, men han er ein vampyr. Eit monster i mine øyne. Eg veit eg hørest ut som ein hykler siden eg ville giftet meg med Dylan, men etter min meining så kjemper han vertfall i mot sin natur. Han oppfører seg mer menneskelig enn det Cameron gjer.  Da vi kom til kyrkja kunne man nesten høre støyet fra inne i kyrkja. Den var som mor trudde stappfull. Vi gjorde oss klar uten for døra inn til kyrkjerommet. Eg veit ikke hva dei kaller det rommet. Eg er faktisk ikke så ofte i kyrka. Dette er første gang på lenge at eg har vert har. Det som er rart er at mor planla bryllupet på ein mandag. Skulle ønske det var i går da eg var kiddnappa. Det hadde vert fantastisk. Så ringte klokkene. Dørene blei opna og vi begynte å gå. Kyrkja var perfekt. Dekoren var heilt nydelig. Masse roser i alle farger var festa fint med sløyfer og band på kyrkjebenkene og mor hadde laget til ein stor vase med roser bort med alteret. Heile kyrkja var fylt med roserog stappafull med folk som berre såg på meg. Cameron sto der framme like rolig som om at ingenting rundt han skjedde. Eg og far gjekk opp til alteret og far gav meg til Cameron. Uheldigvis. Og bryllupet begynte. Presten pratet om bandet mellom ektemann og hustru, noen salmer blei sunget også kom vi til det store. Selve spørsmålet. Om noen vil sei imot bryllupet. Eg såg over salen.

Dylan reiste seg opp. Det sjokka meg selv om han nesten hadde lovet meg ein utvei. Han måtte selvfølgelig velge dei utveien som var umulig for meg og hjelpe han med. Dylan kom frem til oss og stilte seg foran meg og sa " Eg elsker deg Elvira" så gjekke han ned på kne og fridde. Eg såg berre sjokka på han mens eg hørte mors protester i bakgrunnen, Fars sinte stemme snakke med han ved siden av, folks gisp og protester. Kva skulle eg ha gjordt da? Gå imot far og mor no? Når eg kunne berre ha gjordt det fra begynnelsen av. Løpe avgåre med Dylan? Ikke bry meg om familien min? Det er berre noe eg ikke kunne gjere så eg såg på han og sa dei smertefulle orda eg noen gang har sagt "Nei eg kan ikke Dylan. Eg elsker Cameron." Han blei så sjokka, skuffa og sint at det lyste opp i fjeset hans før han sint reiste seg og løp ut av kyrkja. Så kom dei vanlige spørsmåla. Vi begge sa ja og så blei det et kyss på kyrkjetrappa før vi drog tilbake til festen. Eg klarte ikke å følge med på festen noe særlig for eg gjekk berre som i eit tåke. Den letta først når eg forsto at folk drog og natta kom. Ikke det kosligste øyeblikket med tanke på hva som kom. Det vil eg ikke snakke om heller Dagbok. Eg må virkelig gi deg eit navn snart. Eg skal tenke på det til i morgen. Noe fant eg ut om vampyrer idag da. Dei sover faktisk. Eg sitter no voken mens Cameron sover. Einaste måten å få skrive uten at han henger over meg. Eg klarer ikke å sove uansett, men eg skl prøve no. God natt og ses imorgen.

Elvira Evelyn Lair