Ein ung jentes dagbok

London, 10 jan 1864

London, 10 jan 1864

Eg skal ikke fortelle hvor eg er før eg har fortalt hvodan dagen min har vert. Da eg sluttet og skrive i går gjekk eg og la meg på senga mi. Eg prøvde å sove, men eg greide det ikke for eg gråt heile tiden. Eg må har sovnet uten å merke det eller eg veit ikke hva eg skal kalle det, men plutselig hørte eg bråk fra rommet ved siden av og tre manne stemmer og eg kom meg opp og løp til døra og begynte å prøve vertfall å rive den opp. Da døra plutselig gav etter blei eg egentlig ganskje sjokka, men da eg såg nærmere på døra var den så rusten at selv ein baby kunne opna den, men likevel så komme eg meg til naborommet som vist nok var eit kjøkken og der sto Cameron og Dylan over Jonas. Han var ganske banka opp da eg såg han. Han låg på gulvet, men noe som såg ut som ei brukket nese og eg er sikker på at han vekk noen brukne ribbein og. Dylan såg heilt gal ut. Som om at han hadde vert livredd for meg i heile dag. Cameron såg ut som det botsatte av broren. Han var heilt rolig og såg ut so at han egentlig ikke hadde vert noe beskymret for meg. det gjorde meg sint for eg er liksom forloveden hans. Som om at eg vil gifte meg med noen som ikke ein gang bryr seg om meg. Selv om at eg må. Bryllupet blir i morgen uansett om eg vil det heller ikke. Dylan og Cameron fekk meg ut derifra. Cameron hadde vist funnet ein unnskyldning til moren min der han sa at eg hadde overnattet hos han. Og han hadde og forsikret henne om at eg sov på gjesterommet og ikke i samme rom som han. Viss mor hadde trudd vi hadde sovet i sammer rom hadde hun blitt så forbanna at hun ville banket livskiten ut av meg og han for den slags del. Hun er ikke begeistret for sant før ekteskapet. Det er for hor aktig for henne sei hun. der er eg for så vidt enig med henne. Da eg kom hjem var det som at eg aldri hadde vert borte. Mor hadde begynnt å pynte huset og hun hadde leid inn ein kokk som sto og lagde bryllupskaken min. Eg berre satt meg ned med broderingstøyet mitt og sa ikke eit ord. Dylan såg beskymret på meg, men eg måtte berre vere i mine egne tanker ei stund. Cameron var opptatt med andre ting og såg ikke ein gang til min kant. Tilslutt var eg så sliten at eg gjekk opp. Da sto Dylan på rommet mitt. Han såg beskymret på meg og spurte meg, "Går det bra med deg?" Eg berre såg vekk og la fra meg dagboka mi på skrivebordet. Eg hadde selvfølgelig tatt den med meg tilbake. "Nei det går ikke bra med meg" var det einaste svaret eg kunne gi han. "Eg har blitt kiddnappet av ein vampyr...skadet av ein vampyr...blitt mishandlet av ein vampyr. Så kommer forloveden min og vil redde meg selv om det ser ut til at han ikke ein gang bryr seg." Han berre såg på meg. Han hadde ingenting å sei såg det ut som. "Kan du gå no?! spurte eg han og han berre forsvant. No sitter eg her og skriver. Morgen blir det bryllup. Ønsk meg lykke til.

God Natt.

Elvira Fairfax