Ein ung jentes dagbok

Cambridge, 15. jan 1864

Cambridge, 15. jan 1864

Veit du hva min kjære dagbok? Nå er jeg faktisk på vei ut av Cambridge, men du treng ikke å bekymre deg. Ingen har oppdaget oss. Vogen vi sitter i er ganske diskre vil jeg nå sei. Mørkt treverk. Noe som faktisk ikke er så vanlig i London eller kanskje noen vogner som de aller fattiges, men jeg personlig har aldri kjørt en. Noen dårlige nyheter har det hvert i dag da. Vampyren har vist sporet oss til Cambridge noe som gjorde at vi måtte tilbringe heile dagen inne. Det er ikke akkurat det jeg vil bruke min siste dag i byen med, men greit nok. Hadde ikke vert kjekt om de måtte stikke av når jeg var ute på byen. Det kunne blitt et styr som kunne risikere alle sitt liv. Å sitte timevis på ei kro ga oss ikke så mange muligheter til å finne på ting, men det endte opp med at vi blei sittende å spille kort heile dagen. Eieren var så elskverdig at han lot oss låne en gammel kort stokk. Har egentlig ikke så mye til overs for den fyren. Mens vi satt og spilte kort fikk jeg hvert fall noen ny informasjon om denne vampyren. Han heter Erik. Han er fra middelalderen i Sverige. Noe som gjør han eldre enn både Cameron og Dylan. På grunn av at han er eldre er han og sterkere og raskere. Noe som kan putte oss alle i døden veldig fort. Far har faktisk fortalt meg hvor Sverige ligger. Det er nabolandet til det landet han besøkte for bryllupet mitt. Norge. Litt rart synes jeg da men. Tanken på far får meg til å savne dem. Heile familien min, byen og det gamle livet mitt. Det er utrolig hvor mye jeg kan savne på bare to dager. Kanskje det kommer av at jeg veit jeg ikke vil se byen på en lang, lange stund. Cameron har og bestemt seg for å komme seg heile veien til Skottland før han i det heile tatt prøver seg på Erik. Kanskje han har et eller annet ess opp i ermet der oppe. Får inderlig håpe det i alle fall. Noe annet ville bare ødelegge oss. Han har og funnet ut at han ikke vil stoppe i noen flere byer på ei stund så de neste dagene skal vi faktisk bo ute. Noe som jeg må innrømme at jeg hater. Trer, gjørme og jord. Ikke heilt meg må jeg sei. Skulle ønske han fant ut at han ville stoppe i en heller annen by på veien, men tviler sterkt. Å sitte inni en skog jeg ikke en gang veit navnet på er ikke min drømme opplevelse, men slik går det når man gifter seg med en vampyr. Nå vil jeg sove så natta. God natt å ses i morgen.

Elvira Evelyn Fairfax