If you were mine [ON HOLD]

Kapittel 2 - Home Sweet Home

Jeg satt i sofaen med mobilen i hånden og så på TV. Problemet var at selvom favoritt programmet mitt var på så var tankene mine et helt annet sted. Jeg tenkte på og jeg skulle gi han en ny sjanse, eller om jeg bare ender opp som sist gang. For hvis det er det som skjer, så tror jeg ikke at jeg kunne klart det igjen. Men hva om det ikke skjer igjen? Da har jeg jo gått glipp av en fantastisk mulighet. JEg kunne fått bestevennen min tilbake. Slike tanker gikk gjennom hodet mitt når jeg satt der og så på TV. Da programmet var ferdig reiste jeg meg og gikk på kjøkkenet for å lage meg litt mat. Siden jeg ikke gadd å lage noe stort bestemte ejg meg for å varme opp maten jeg spiste i går. Det tok meg fem minutter å varme opp maten og jeg satte meg ned ved spisebordet med maten foran meg. Jeg tok en bit av maten og mens jeg tygget så jeg bort på mobilen. Da jeg svelget maten tok jeg opp mobnilen og gikk gjennom kontaktlisten min.                                                                               "Hallo?" sa det i den andre enden. "Hei Sofie!" svarte jeg og smilte. Jeg hørte Sofie sa hei tilbake og spurte om hva det var. "Jeg lurte på om du kunne komme bort?" Spurte jeg og spiste litt til. "Ja, ok. Er på vei nå." Og da vi hadde sagt ha det la jeg på og spiste opp maten min. Jeg ble ferdig ganske fort og fikk sutte fatet i vasken akkurat da det banket på. Jeg jogget mot døren og da jeg åpnet det klemte jeg Sofie. Hun klemte tilbake og etter en liten stund gikk vi inn og satte oss i sofaen.                 "Hva er gale?" spurte hun og jeg kunne ikke la være å smile over hvor godt hun kjenner meg. "Husker du Niall?" spurte jeg hun og tenkte. Jeg tror ikke de kjente hverandre, men hvis hun ikke kjenner han så vet hun hvem han er siden han er kjent. "Jeg kjenner han ikke selv, men jeg har hødrt om han. Hva er det med han?" spurte hun og jeg forklarte alt. Alt fra da han dro til nå. Jeg hadde ikke fortalt hun det før siden det ikke var viktig. Sofie hørte etter hele tidenm og jeg kunne ikke vært mer takknemlig. Det er derfor jeg er så glad i Sofie. HUn hjelper meg uansett, og hvis hun ikke er sikekr så prøver hun så godt hun kan.                                                                                                            "Vel, jeg syntes du burde ringe han," begynte hun da jeg var ferdig å forklare. "Selvfølgelig vet jeg at det kan virke skummelt, men jeg tror du kommer til å angre hvis du ikke gjør det. Hvis han sårer deg igjen så skal jeg ta meg av han." sa hun og smilte litt. Da hun sa den siste setningen kunne jeg ikke la være å le. Sofie hadde ikke gjort noe mot han uansett hva, men jeg ble i et litt bedre humør når hun sa sånt.  Jeg klemte hun og smilte. "Takk." sa jeg og smilte.                                                          "Ring han nå og si at du gir han en ny sjanse, men bare én." sa hun og jeg nikket før jeg gikk inn på rommet mitt for å ringe han. Jeg tok opp telefonen og fant nummeret hans. For å ikke psyke meg selv mer ut, trykket jeg på ring knappen og ventet på svar. Biip. En. Biip. To. Biip. Tre. Jeg telte alle biipene og skulle til å legge på da han tok telefonen.                                                                                       "Hallo?" hørte jeg han svare og jeg trakk pusten dypt. "Hei, det er Rose." begynte jeg og jeg kunne høre at han smilte når han svarte. "Hei Rose. Hvorfor ringer du?" spurte han og jeg visste med en gang at han allerede visste hvorfor jeg ringte. "Jeg gir deg en ny sjanse, men kun én. Ikke noe mer. én." sa jeg.

********

Jeg gikk nedover gaten mot busstasjonen. I dag tenkte jeg at jeg skulle ta en tur innom mamma. Det var en stund siden jeg sist så hun. Vi snakker på telefonen, men jeg savner henne. Da bussen omsider kom hoppet jeg på og betalte. Selve bussreisen tok rundt en time så jeg tok på headsettet og tok opp en bok. Jeg bare elsket å lese. Jeg leste alt mulig, men mest håpløse kjærlighetsfortellinger. Det var bare sånn jeg var, en håpløs romantiker. Det jeg likte best var at jeg kunne drømme meg bort og se for meg at jeg var den heldige jenten som hadde et så flott liv. Selvfølgelig, som oftest så er det noe gale, men så kommer helten og redder hun fra det forferdelige livet sitt. Boken jeg leste da var ganske bra. Den het The Distance Between Us og jeg bare elsket den. Måten forfatteren får meg til å lese mer, bare fordi jeg vil vite hva som skjer med de. Det er gave å kunne gjøre det.                                                                                                                               Da bussturen var ferdig pakket jeg ned boken og gikk ut av bussen. Mamma stod der med lillesøsteren min og smilte stort da hun så meg komme ut av bussen. "Rose!" nærmest ropte hun og klemte meg hardt. "Får..Ikke...Puste." sa jeg og da hun slapp meg pustet jeg tungt. Da jeg fikk pusten tilbake klemte jeg lillesøsteren min og smilte. "Hvordan går det, Anita?" spurte jeg og hun smilte svakt.                                                                                                                                                               Vi kjørte hjem til mamma og hele veien hjemover snakket vi om alt og ingenting. Selv om jeg snakket med hun for to dager siden, så gikk vi ikke tom for samtaleemner. Jeg fikk vite at storebroren min hadde fått en unge og at han endelig skal gifte seg med Lilly, noe som jeg har ventet lenge på at skal skje.                                                                                                                                   "Så det eneste han trengte var en unge før han innså at han vil gifte seg med hun?" flirte jeg og så på mamma. Hun nikket og flirte med. "Ja, han er kanskje smart, men noen ganger er han dum. Jeg skjønner ikke, de har vært sammen i fem år, og han spør hun først nå." Jeg lo av det mamma sa og kunne ikke annet og nikke meg enig. Det eneste jeg ikke la merke til var at Anita snakket ikke i det hele tatt på hele veien hjem. 

"Takk for maten. Den var veldig god!" sa jeg og smilte. "Men jeg må nesten komme meg avgårde. Skal tidlig på jobb i morgen." Mamma nikket og klemte meg. "Jeg kan kjøre deg." sa hun, men jeg ristet på hodet. Da jeg hadde fått med meg alt klemte jeg mamma og Anita før jeg begynte den korte gåturen til busstasjonen. "Rose?" hørte jeg noen bak meg si og jeg snudde meg rundt. 

~~~~~~~~~~~~~~

Her er den neste delen! Jeg håper dere liker den! Jeg vet at det var en kjedelig del, men Jeg har bare såvidt begynt! 

Vote ~Kommenter og alt det der!