Tankene jeg ikke sier høyt

Hvordan leve med det?

Hvordan ble det slik? Hva skjedde med historien og hvor er den lykkelige slutten? Livet som vi lærte at skulle være som en dans på roser? Hvor ble det av? Hvem var og tok det ifra meg?

Livet mitt er rotete. Jeg sliter med å finne den rette veien gjennom det, for ingen hjelper meg. Jeg klarer ikke spørre om hjelp heller, jeg føler meg helt alene. Hvor er egentlig guiden min som burde gå foran meg med kartet? Burde vi ikke alle hatt en guide? En som alltid visste hva retning som var rett. En som hadde et svar til alle spørsmålene dine, de du ikke engang klarer å løse selv. Spørsmålene dine du ikke vil si høyt og spørsmålene dine du kanskje ikke visste du hadde.

Jeg lever livet mitt i skyggen av min søster. Hennes problem gjør slik at ingen ser meg. Alle ser henne, og har glemt at jeg finnes. Glemt at jeg kan ha følelser og mine egne problem. Hun sliter med det så mange andre gjør. Hun har angst, alvorlig depresjon og ikke for å snakke om spiseforstyrrelsen. Hun er innlagt på sykehus, noe hun har vært i flere år nå. Det er aldri meg noen mener når de spør hvordan går det. Og jeg vet at de egentlig ikke vil høre svaret. For det har vært det samme i så mange år nå. "Joda, det kunne vært verre" eller "hun sliter veldig med mat for tiden". "Hun er på bedringens vei", er en løyn. Jeg skjønner ikke hvorfor folk egentlig sier det. Da burde hun vel vært bedre nå? Etter så mange år, men det er hun ikke. Det blir for all del ikke noe bedre. Med en gang det ser ut til å gå bra, skjer det noe, og alt går tilbake til slik det var.

Å se at sin egen søster (og bestevenn) har det så vondt gjør vondt for meg også. Det at hun sliter vil jo påføre meg smerte også. Jeg ville aldri at det skulle bli så galt. Det er ikke gøy å se at livet hennes ikke blir noe bedre. Jeg bad aldri om at hun skulle få dette livet. Dette livet som bare består av problem, sykehus, innleggelser, selvskading, oppkast og en uendelig liste med psykologer. Livet som ødela så mange andre sine også. Jeg klarer ikke lenger tanken på sykehus. Barberblad gir meg gåsehud. Og ordene deprimert, angst og spiseforstyrrelse gjør meg dårlig. Dersom noen nevner dem blir jeg kvalm, begynner å skjelve og blir svimmel. Jeg føler jeg har blitt fanget i alle desse problemene. Problemene som har vokst og smittet alle rundt hun. Problemene som ikke blir løst.

Hva skjedde med dette livet? Den lykkelige slutten vi leste om i eventyrbøkene finnes ikke. Det var en løyn. Det var en av så mange løyner vi ble fortalt. Å hvem sa at det å danse på roser var så vanskelig? For det eneste jeg tråkker på er torner. Spisse torner som ikke gir meg noe annet enn smerte. Rosene visner og fargen forsvinner. De er ikke vakre lenger og duften er borte. Det samme er meningen med livet.