Du kommer hjem. Du har nye bandasjer. Bandasjer som du prøver å skjule fra meg. Tror du ikke jeg ser dem, og vet at selvskadingen har startet igjen? Du går på do oftere enn før. Passer på at ingen kan høre deg. Tror du ikke jeg legger merke til det, og vet at du har begynt å kaste opp igjen?
Når skal det ta slutt egentlig? Når skal du sette pris på livet ditt? Å når skal du la meg leve mitt?
Jeg er lei av følelsen som kommer. Klumpen i magen, og tårene som renner. Jeg er lei av følelsen som har vært med meg i over 5 år. De lange nettene og smerten. Og mest av alt skjønner jeg ikke hvor enden er.
Hvor har dagene uten regn blitt av? Dagene der du ser noe annet enn regn og skyer? Hver gang jeg tar opp paraplyen for å hjelpe det opp på føttene igjen, blåser den vekk. Paraplyen forsvinner, håpet forsvinner. Uansett hva jeg prøver så er det feil, det funker ikke, hun blir ikke frisk. MIN søster blir ikke frisk. Hun er SYK. og jeg klarer ikke å fikse det.
Kan ikke regne snart slutte? Kan ikke stormene slutte å komme? Stormene som påfører så mye smerte. Stormene som kommer helt ut av blå himmel. Stormene som jeg helst vil unngå. Jeg sliter. Jeg får ikke til å holde paraplyen. Ikke alene. Noen må hjelpe.
KAMU SEDANG MEMBACA
Tankene jeg ikke sier høyt
NonfiksiMitt liv er ingen dans på roser, og jeg sliter med å finne veien. Angst, depresjon og spiseforstyrrelse har tatt så stor plass i livet til min søster at det påvirker meg. Problemene hennes har blitt til mine. Her skriver jeg ned de tankene som befin...
