Jeg ser det nå. Det er så tydelig. Jeg trengte hjelp, og jeg trenger det nok nå.
Når jeg tenker tilbake på tiden da du begynte å bli syk husker jeg så lite. Alt er så uklart. På grunn av all sykdom og vonde opplevelser har jeg fortrengt så mye. Store og viktige ting jeg burde huske er helt uklare nå.
Jeg lå våken om nettene, og det gikk aldri en natt uten at tårene strømte på. Det gjorde så vondt. Jeg hadde så vondt, og jeg ville bare late som om du var frisk. Jeg fortalte det jo ikke til noen, verken at du var syk eller at jeg hadde det vanskelig. Jeg lagde med enn ny virkelighet, en virkelighet du ikke var en del av. En virkelighet jeg kunne rømme til.
Da jeg begynte på ny skole gikk det over to år før jeg sa det til noen. Gode og nære venner visste så vidt at jeg hadde en storesøster, for ikke å snakke om en storesøster som var innlagt tredje året på rad. Men det er fortsatt vanskelig, og jeg er lei av å late som.
Jeg har aldri klart å forholde med til sykdommen din. Å snakke om det har jeg aldri klart, men jeg trengte det. Jeg hadde behov for en skulder å gråte på og en klem å gjemme meg i. Jeg hadde behov for å snakke om det da, og jeg har behov for det nå.
Hvorfor spurte du aldri?
KAMU SEDANG MEMBACA
Tankene jeg ikke sier høyt
NonfiksiMitt liv er ingen dans på roser, og jeg sliter med å finne veien. Angst, depresjon og spiseforstyrrelse har tatt så stor plass i livet til min søster at det påvirker meg. Problemene hennes har blitt til mine. Her skriver jeg ned de tankene som befin...
