Det er så vanskelig. Det er så innmari vanskelig. Hvordan er det meningen at jeg skal holde håpet oppe ennå? Jeg er sliten og jeg er lei. Jeg ser ikke hvordan det skal ordne seg. Alle sier at nå er du på vei til å bli bedre. Men hvor mange ganger har de ikke sagt det før? Hvor mange ganger har de ikke løyet? Jeg er lei av å bli skuffet. Bli skuffet når alt går feil vei. Når alt bare snur, så plutselig.
Og jeg vil ikke være den som sier, "hva var det jeg sa?". For jeg vil jo at du skal gå frisk, men jeg skjønner ikke hvordan, og jeg skjønner ikke når.
Det som gjør mest vondt er at jeg ikke husker hvordan det var da du var frisk. Jeg husker best sykdommen din. Alle gangene jeg har gått inn gjennom dørene på ulike sykehus. Følelsen og klumpen som alltid oppstod. Jeg husker håpløsheten av å ikke kunne hjelpe, av å være i veien. Jeg husker best minnene hvor du har vondt, de minnene jeg vil glemme.
Når? Når skal det de sier, vise seg å være sant? Når skal du bli utsrekeven. Når skal du få reise hjem? Og når skal du få bli frisk?
YOU ARE READING
Tankene jeg ikke sier høyt
Non-FictionMitt liv er ingen dans på roser, og jeg sliter med å finne veien. Angst, depresjon og spiseforstyrrelse har tatt så stor plass i livet til min søster at det påvirker meg. Problemene hennes har blitt til mine. Her skriver jeg ned de tankene som befin...
