Jeg husker dagen som om den var i går. Dagen da rektor kom inn i klasserommet for å hente meg. For å snakke med meg. Søsteren din er blitt påkjørt, sa hun. Men det går fint og det kunne gått så mye verre. Jeg skjønte ikke så mye i det øyeblikket, jeg klarte ikke helt å ta det inn, forstå det.
Lite visste jeg at smertene hun hadde etter ulykken påførte så mye mer smerte senere. Det bare utviklet seg, mer og mer. Hun fikk spiseforstyrrelse, så ble hun alvorlig deprimert og angsten kom den og. Hun for inn og ut av ulike sykehus. Mange legebesøk, psykologtimer og innleggelser.
Når jeg tenker tilbake på den dagen. Den dagen som er så mange år siden nå. Den dagen som ødela alt. Som har fremkalt så mange tårer, og som har holdt meg vaken så mange netter. Om bare den bilen hadde kjørt litt saktere, om søsteren min bare hadde sett seg for, om bare hun var syk den dagen eller om han som kjørte følgde bedre med, da hadde det ikke vært slik i dag. Da hadde ikke søsteren min vært innlagt. Og da hadde ikke livet vært så fullt av skuffelser.
ESTÁS LEYENDO
Tankene jeg ikke sier høyt
No FicciónMitt liv er ingen dans på roser, og jeg sliter med å finne veien. Angst, depresjon og spiseforstyrrelse har tatt så stor plass i livet til min søster at det påvirker meg. Problemene hennes har blitt til mine. Her skriver jeg ned de tankene som befin...
