Hele tiden snakker vi om denne ryggsekken. Hvordan ingen ryggsekk er like tung eller like stor, og vi ikke kan se hva som er oppi.
Jeg er lei av ryggsekken. Jeg vil at noen skal ta en titt oppi, se at livet mitt kan også være noe dritt. for ingen ser det, og ingen tenker seg om før de snakker. Jeg klarer ikke si det selv, men ingen skjønner det uansett. For det er ikke jeg som er syk. Det er ikke jeg som er innlagt.
Men jeg er lei. Så jævlig lei av å bære på denne ryggsekken. Den er tung og ingen hjelper meg å bære. Jeg trenger en som kan hjelpe, for den blir bare tyngre, men jeg klarer ikke spørre om hjelp selv.
Det er i nedoverbakkene sekken ikke er så tung. Da klarer jeg å bære den selv, men så kommer oppoverbakkene, det er da tårene kommer og nettene blir lange. Det er i desse bakkene jeg trenger en hand, en hand som vil hjelpe meg og gi meg et dytt.
KAMU SEDANG MEMBACA
Tankene jeg ikke sier høyt
NonfiksiMitt liv er ingen dans på roser, og jeg sliter med å finne veien. Angst, depresjon og spiseforstyrrelse har tatt så stor plass i livet til min søster at det påvirker meg. Problemene hennes har blitt til mine. Her skriver jeg ned de tankene som befin...
