Tankene jeg ikke sier høyt

Til deg (del 1)

Når noen spør meg hvor du er, kjenner jeg klumpen i halsen vokse, og smerten i magen blir umulig å ikke kjenne. Tusen forskjellige svar dukker opp i hode, men jeg har ingen anelse på hva jeg skal svare. Hvordan går det an å forklare? Ingen vil forstå. Det er umulig. Mange vet det, men flere har ingen aning. Menneskene jeg har rundt meg hver dag, som jeg deler så store deler av livet mitt med vet ikke hvor du er. De vet så vidt at du eksisterer.

Jeg klarer ikke å håndtere situasjonen. Jeg vil helst glemme den, sleppe å snakke om den noen gang igjen. Men det går ikke. For du er her jo. Du kommer jo hjem av og til. Du sender jo en melding inni blant. En påminnelse om at du fortsatt eksisterer. En påminnelse om at smerten du føler bare blir verre. At problemene bare blir flere og dagene lengre. Jeg er lei av å føle på din smerte. Jeg vil ikke lese om alle de vonde tankene, høre om problemene og se for meg nettene dine. For jeg er lei, så jævlig lei av dette livet. Så lei av spørsmålene alle stiller. Lei av smerten, problemene og sykdommene. Listen tar jo ikke slutt. Jeg kjenner jeg blir sint også. Jeg skjønner ikke hvorfor du ikke bare kan spise og være glad. Se på livet fra et annet synspunkt. Lære å se de lyse sidene også, for du vil finne så mange mennesker som sliter mer enn deg. Men jeg vet at det ikke er så enkelt. Livet er ikke enkelt, og det kommer vel ikke til å bli det heller.

Traumene som hjemsøker meg oppstod på grunn av deg. Jeg blir dårlig med tanken på alle de forskjellige sykehusene jeg har vært innom. Vært innom for å besøke deg. Jeg klarer ikke tanken på det lengre. Det gjør vondt. Det er mye som er vanskelig. Vanskelig å gjennomføre. Jeg mangler styrken til å få det til. Når smerten ikke tar slutt og tårene renner, sliter vel jeg litt også? Da har vel ikke jeg det bare bra? Men hva vet vel jeg. Det er ikke jeg som har mistet tellingen på innleggelser, leger, kutt, oppkast og sykehus? Nei for det er du. Det er du som har vært innlagt i over to år. Det er du som er årsaken bak de lange nettene mine. Det er du som er årsaken bak traumene og bak de utallige tårene som ikke slutter å renne.

Når jeg ser tilbake på livet mitt klarer jeg ikke å huske de dagene du var frisk. Det er så lenge siden. Og hukommelsen er fullt opp med vonde minner. Minner som tar plassen til de gode jeg burde ta vare på. Jeg husker bare de tingene jeg vil glemme. De tingene som gjør nettene lange. De minnene ingen snakker om og de minnene jeg for all del ikke må si høyt.

Men når skal det gå for langt? Når skal alle gi opp? For jeg gidder snart ikke mer. Jeg er lei av å vente. Vente på den dagen lyset i enden av tunnelen endelig skal komme. For det kommer ikke. Det er svart. Alt er svart, helt svart. Og jeg er lei av å være den lommelykten som alltid må lyse veien for deg. Viss du ikke har merket det så er lyset mitt nesten borte, batteriene er nesten tomme. Å ingen ser det.