0.6

344 19 26
                                    


•••
Katherine
Tirsdag 11/7-18

Jeg og Clare gikk sammen nedover korridoren, med hendene krysset inn i hverandre, og med hver vår bukse fra Bikbok. Vi hadde blitt gode venner på kort tid.

"Ah omg, der kommer han" hvinte Clare helt ute av det blå, og dyttet oss inn mot nærmeste skap.

"Hvem?"

"Marcus Gunnarsen vel" Clare hadde hatt et crush på Marcus i evigheter. I går ga hun meg mer informasjon om guttene, og det viste seg at Marcus var skolens player.

Derfor kunne jeg ikke skjønne hvorfor hun falt for noen som han.

"Hva er greia med Marcus Gunnarsen? Han virker jo bare som alle andre gutter, en selvopptatt drittsekk" utbrøt jeg. Clare skyndte seg i å legge en hånd over munnen min, og legge en finger over sine egne lepper.

"Han er Marcus okey?" hviske-ropte hun.

"Ja, men hva er så spesielt med han?"

"Hysj, stopp og snakk" Plutselig dyttet hun meg vekk fra seg, og fikset på det lyse håret hennes.

Marcus kom gående, og det virket som om alt bråket det tidligere hadde vært i gangen, nå var borte. Han snudde seg i vår retning og blunket mot Clare, som sto og prøvde å virke så pen som mulig. Noe hun allerede var fra før av.

Marcus så ikke en gang bort på meg. Ikke at han hadde vært så interessert i meg fra før av, men han kunne da i det minste slenge et blikk på meg?

"Så du det! Marcus Gunnarsen blunket til meg! Kanskje det er et tegn? Hva hvis han synes jeg er pen! Æ Katherine! Si noe da!" utbrøt Clare og hoppet opp og ned, etter Marcus hadde passert oss, og kommet et godt stykke vekk fra oss.

"Pust dypt... Tell med meg... 1 ... 2 ... 3" Clare tok tre dype trekk, mens hun hadde øynene lukket. Da hun åpnet dem igjen, var det ikke jeg som fanget interessen hennes.

"Er ikke det Jackson?" Jeg snudde meg i samme retning som Clare hadde blikket vendt mot og sperret øynene overrasket opp. Jackson sto og snakket med Marcus og Leon. Eller rettere sagt: lo høylytt med Marcus og Leon.

"Jo?" Jeg gikk med raske steg og et forbauset ansiktsutrykk, mot Jackson og guttene som hadde vært vitnet til det tidligere angrepet til Martinus. Clare mumlet noe som 'Jeg går i forveien' før hun trasket bortover gangen.

Jeg tok et godt tak i jakka til Jackson og snudde han bestemt mot meg, slik at han sto med ryggen vendt mot de nå overraskede ansiktene til Marcus og Leon.

"Hva driver du med?" Jackson så ikke ut til å skjønne en dritt, og så bare rart på meg.

"Hvorfor snakker du med dem? Du vet hvordan de er, og hva Clare og Eric sa" hvisket jeg, sånn at guttene som sto bare noen få meter bak oss, ikke skulle høre.

"Fordi jeg kan, jeg vil og de er kule" Jackson rynket på panna og krysset armene over det muskuløse brystet sitt. Jeg kunne se på ansiktsuttrykket hans, at han ikke var den samme broren jeg hadde vokst opp med.

"De kan ha veldig dårlig innflytelse på deg" påpekte jeg, og la armene i kryss, slik som Jackson.

"Men slapp nå av! Vi har bare snakket sammen i fem minutter" Jeg så skuende over skulderen til Jackson, og møtte det selvsikre blikket til den ene gutten som kunne forandre noen så godhjerta som Jackson, på null komma niks. Marcus.

"Fem minutter var tydeligvis nok til å påvirke deg" snøftet jeg og møtte det oppgitte blikket til broren min.

"Ikke bland deg opp i livet mitt Katherine. Jeg trenger ikke tillatelse fra deg lenger. Jeg gjør som jeg vil!" freste han og skulle til å snu seg, da jeg tok tak i håndleddet hans.

Jackson var et hakk brunere enn meg, noe som han alltid hadde vært. Jeg så ned på de ulike hendene våres, før jeg så opp mot øynene hans igjen.

"Jackson, du høres ut som en seks-åring som har vært i krangel med foreldrene sine, og insisterer på å få flytte ut"

"Greit nok" og med de ordene, snudde han ryggen til meg og fortsatte den tidligere samtalen.

Jeg rettet opp ryggen, telte til ti inni meg, og rettet på håret mitt. Med en så selvsikker holdning som mulig, passerte jeg Jackson, Leon og Marcus. Leon sitt blikk falt ned på de bare beina mine, Marcus traff øynene mine, og Jackson sitt var ikke i nærheten av meg.

"Ey goodgirl" Jeg ignorerte kommentaren Marcus slengte etter meg, og gikk videre mot klasserommet.

"Det er vanlig at man svarer når andre snakker til deg" Han var nå kommet opp foran meg, og jeg stoppet opp med armene i kryss, og så på han med det samme blikket jeg hadde gitt til Jackson.

"Jeg gidder ikke å snakke med en som egentlig ikke vil bruke den 'dyrebare' tiden sin på meg, så bare snu deg rundt til de jentene som faktisk er interessert i å bli brukt, for så å bli kastet i søpla" sa jeg spydig, og var ganske fornøyd med kommentaren min.

"Hold deg unna broren min" sa
Marcus helt uten videre, og gikk vekk fra temaet jeg begynte på.

"Jeg og broren din har et prosjekt sammen, som vi må få fullført sammen med den andre hunden din, Chris. Så det er ikke til å unngå"

"Martinus kan være farlig, som du sikkert har merket allerede. Han er ustabil" Marcus sitt blikk var hjelpesløst, noe som var noe helt annet enn det blikket han vanligvis hadde i nærheten av vennene sine. Da pleide han å ha et selvsikkert blikk, som han vanligvis slengte bort på jentene som sto langs korridoren.

"Jeg skal ikke la trusler ødelegge karakteren min" fortsatte jeg. Marcus bare ristet på hodet, og ga fra seg et høylytt sukk.

"Hører du ikke? Hold deg unna han!" ropte Marcus hissig, slik at de få elevene som var på vei til klasserommene sine, så rart på han. Han hadde tydeligvis et problem med temperamentet sitt han også, som broren sin.

"Vet du hva. Ikke kom til meg og si jeg hadde rett, etter du har fått deg et slag. Jeg har alltid rett. Du som er så innpåsliten og sta, har vel det ganske lett for å irritere folk på seg" freste han, og la ekstra trykk på 'alltid'.

"Greit" freste jeg tilbake og snudde meg mot retningen klasserommet mitt var. Jeg hørte Marcus sitt høylytte sukk nok en gang, og himlet med øynene.
-
-
-
-
-
-
-
Marcus is trying to protect her huh

UNNSKYLD UNNSKYLD UNNSKYLD for dårlig oppdatering :(

Husk å vote og kommenter <3

// Milla <3

Ord: 1108

I don't care ~ M.GHikayelerin yaşadığı yer. Şimdi keşfedin