Bad romance

Kapittel 4

Dette kan jeg utnytte😏. "Eh. Joda. Selvfølgelig"sa jeg nesten litt rart, og prøvde å le en ekte latter. "Bra. Men hva het du igjen? Jeg er ikke så flink med navn"sa Olivia smilende før hun lo den herlige latteren sin. "Marcus"sa jeg smilende, og tok tak i hånden hennes, for så å gå med henne bortover i gangen. Hun smiler. Hun liker det. "Så... Hvor kommer du fra egentlig? Du snakker ikke som oss her oppe akkurat"sa jeg litt leende. Hun lo kort. "Fra Sørlandet en plass"sa hun halvveis smilende. "Kult"mumlet jeg lavt før det ble en liten stillhet. "Har du søsken?"kom jeg på å spørre henne om. Hun ristet kort på hodet, og smilte skjevt. "Bare mamma"sa hun litt lavt, og så halvveis ned. Jeg så på henne med et rolig blikk. "Er foreldrene dine skilt?"sa jeg nesten litt rart. Hun sukket. "Nei. Eller jo. På en måte. Egentlig ikke"sa hun lavt imens hun fortsatte å se halvveis ned😞. Jeg lo nesten litt lavt. Jeg vil ikke være slem. Men hun var ganske søt når hun sa det❤. "Så de er skilt, og ikke skilt på samme tid?"sa jeg nesten litt leende igjen. Hun slapp hånda mi. Hun tok seg tid til å svare, og smilet mitt forsvant helt etter bare det andre ordet hun sa. "Pappa døde sist uke. Og jeg vil ikke snakke så mye om det. Kan det være en hemlighet mellom oss? Jeg vil ikke at alle skal synes synd på meg"sa hun passe lavt, og så på meg med et trist blikk. En tåre trillet nedover kinnet hennes😦. Hun er serriøs. Faren hennes døde sist uke. Og hun flytter, og starter på skole med helt nye folk like etter. Og i tillegg klarer hun å holde seg oppe. "Går det bra med deg?"var det eneste jeg kom på å si. Hun svarte ikke på det. Men gjentok spørsmålet sitt. "Kan du love meg at du ikke sier det med pappa til noen?"sa hun imens noen flere tårer rant nedover kinnene hennes. Jeg svelget hardt. Jeg vil nesten gåte selv. Det må være hardt for henne. Men hun kan smile. Noe som sikkert er et mirakel. "Lover du?"gjentok hun lavt. Jeg...