Bad romance

Kapittel 5

Jeg smilte skjevt. Jeg har ikke annet å svare. "Selvfølgelig. Jeg skal ikke si det til noen"sa jeg forsiktig, og fikk trukket Olivia inn i en klem❤. Hun likte det. Hun gikk ikke unna. Så jeg nøt sekundene. Følte kroppen hennes inntil min. Da hun fikk meg til å slippe, ville jeg bare ha henne inntil meg igjen. Jeg ville kysse henne. Glemme verden utenfor, og tenke på at det bare var oss to❤. Hun ødela alt. "Jeg vil bare gjøre en ting klart. Jeg er ikke noe klar for er forhold med noen nå. Jeg trenger litt tid, om du skjønner"sa hun ganske bestemt, og forsiktig. Jeg lot som at jeg tok det fint. "Jada. Jeg forstår"sa jeg halvveis smilende igjen. Smilet var utenpå, men innvendig ville jeg dø av lengsel. Hun er så perfekt. Og så avviser hun meg. Hun har en god grunn. Men allikevel var det ikke dette jeg ville høre. "Vi burde gå tilbake til timen. Læreren lurer sikkert på hvor vi er"sa hun halvveis leende etter en liten klein stillhet. Jeg klødde meg i bakhodet og smilte skjevt til svar. Jeg stoppet henne utenfor døra, og huk så på meg med de blanke, glitrende øynene sine. Jeg kunne ha drømt meg bort. Me jeg valgte å se et halvt sekund bort før det hadde gått galt. Jeg så tilbake igjen. "Jeg er her om du vil snakke. Huske det❤"
-Hjemme om kvelden-
Vi er hjemme alene. Jeg og Martinus. Og i sikkert en halvtime nå har han lagt i sofaen og drømt om Olivia😞. "Hun er så fiiiiin. Du skulle sett smilet hennes da vi snakket. Ååå!"sa han smilende imens han formet henda sine til et hjerte i lufta, og så på det lenge. Jeg sukket høyt. "Sikkert"sa jeg lavt, og reiste meg fra sofaen. Jeg vil opp, og slippe maset hans. At jeg ikke kom på det før. Da jeg tok det første skrittet startet han å le. Så jeg snudde meg til han, og så på han. Han så på meg tilbake. Smilte lurere og lurere for hvert sekund. Jeg sukket høyt igjen, og skulle gå da han satt seg opp i sofaen, og reiste seg. Han stod nesten helt oppi meg, og smilte det lure smilet sitt igjen. "Jeg ser deg. Jeg er ikke dum, Marcus...