Bad romance

Kapittel 18

Jeg burde ha gjort noe for å stoppe dem. Marcus og Martinus. Eller Martinus😞. Det var han som gjorde alt. Ihvertfall alt det jeg så. Jeg vet ikke hva som skjedde før jeg kom. De kranglet tydeligvis. Martinus hadde ikke slått om han ikke hadde hatt en grunn for det. En lege kom ut fra rommet hans, og rettet blikket mot meg. "Han vil snakke med deg"sa han rolig, og viste meg inn. Jeg smilte så raskt han ble ferdig med setningen. Det betyr at han er våken. Og skal være fin igjen❤. Smilet forsvant i det jeg så han. Et plaster over nesten halve fjeset hans, og tusen ledninger😔. Men øynene hans er åpen❤. Da kom smilet fram igjen. Det første han gjorde da han så meg var å gjespe en laaaang gjesp. "Hei. Går det bra❤?"sa jeg forsiktig da jeg var framme ved han, og dro en hånd sakte og mykt gjennom håret hans💕. "Jeg ble sydd uten bedøvelse. Mmm, kjempedigg"sa han ironisk. Jeg trodde først han var sur, men det er bare morgenhumøret hans. Og sannheten. Litt av den ihvertfall. "Uten bedøvelse?! Er de sprø her inne?!"spratt det ut av munnen min. Det var en sur setning. Jeg ville holde meg så rolig som mulig, men dette er galskap. "Slapp av. Det var mitt valg. Jeg besvimte bare to ganger"sa han lavt, og lukket øynene forsiktig. Jeg håper han bare tuller. Men jeg har lært meg å kjenne Marcus de dagene jeg har kjent han. Og han mener det. Han kødder ikke. Og det ser jeg. Jeg valgte å ikke svare på det. Jeg vet ikke hva jeg skal svare. Og allikevel så sovnet han bare😞. "Er han seriøs?"måtte jeg spørre legen som var her inne. Jeg må være sikker. Han nikket kort. "Hvorfor lot dere det skje? Han er jo ødelagt!"sa jeg litt redd. Jeg forstod at Marcus aldri hadde sovnet. En hånd ble lagt over min. "Ikke kjeft på han. Han gjorde bare det jeg ba han om. Jeg klarer meg"sa han lavt, og prøvde å klemme hånda mi forsiktig💕😞. Jeg smilte skjevt. Han...