«Ikke tenk. Ikke se for dere bildet, men la det oppstå. La underbesvisstheten ta over. Slipp den kreative delen deres ut..» stemmen til Kunst og håndverkslæreren vår fløt over meg. Alt hun sa gikk inn i det ene øret, og ut av det andre. Vanligvis var jeg konsentrert når vi hadde tegning. Men i dag var tankene mine på alt annet enn det blanke arket som lå foran meg.
«Kan jeg begynne på nytt?» Det var Lilly, jenta som satt bak meg som spurte. «Hvorfor vil du det?» spurte frøken Swift. Det var sjelden hun svarte på spørsmål - at ikke alle hadde fått med seg det var nesten litt komisk. «Tegningen min ser ut som en barnehagekryssedull,» svarte Lilly. Hun holdt opp arket sitt slik at alle fikk se.
Det var langt i fra en barnehagekryssedull. Hvilken som helst person kunne se at Lilly hadde tegnet et tre, i ferd med å miste bladene sine. «Fortsett på den, Lilly. Veldig imponerende.» Lilly trakk ned tegningen sin og fortsatte med et lite smil om munnen. Den jenta gjorde alt for å få oppmerksomhet.
Frøken Swift kom bort til meg, og ble tydelig overrasket da hun så at arket mitt var like hvitt som det hadde vært for tjue minutter siden. «Kreativ sperre,» forklarte jeg. Det så ut til at hun egentlig hadde veldig lyst til å kjefte på meg, men hun rakk ikke en gang å åpne munnen sin før døren gikk opp og rektor kom inn i rommet.
Rektor var en pinne av et menneske. Hun var høyere enn gjennomsnittet og med sine tynne ben og tynne armer så hun mer ut som et av strekmenneskene jeg tegnet i første klasse enn en ekte, levende person. Hun gikk frem til tavlen med den spisse haken hennes i været og stilte seg opp som en modell ville ha gjort på enden av catwalken. Normalt ville alles øyne vært på henne - spesielt guttene sine - men ikke i dag.
Bak rektor kom en gutt gående. Den ene stroppen til sekken hans danglet løst i lufta, mens den andre lå over den høyre skulderen hans. Den høye skulderen hans. Rektor var høy, men han var enda høyere. Da han stilte seg ved siden av henne var det umulig å ikke legge merke til forskjellen på de to personene. Hun var bare bein og hud, mens han var muskler. Huden hennes hadde aldri sett solen, men det hadde hans.
Det gikk et gisp gjennom klasserommet. Omtrent alle jentene hadde innsett hvor kjekk den nye gutten var. Han og rektor kunne enkelt ha vært et kjendispar, om rektor hadde vært født noen år tidligere. «Dere skal få en ny gutt i klassen,» pep hun høyt. «Ta han godt i mot. Dette er den første gangen han har måttet bytte skole.» Hun gløttet bort på gutten og smilte pent til han. Litt for pent, spør du meg. «Vil du presentere deg selv?»
«Mitt navn er Tex,» begynte han. «Jeg flyttet hit for et par uker siden fra Italia. Moren min er norsk, og faren min er italiensk.» Stemmen hans var mørk og rolig, og selv om han snakket høyt lente alle seg frem et lite hakk. «Velkommen til klassen, Tex!» utbrøt frøken Swift. «Bare sett deg ned, du. Det er ledig plass ved siden av Lilly.»
Han gikk sakte mot plassen sin. Hele klassen fulgte hans eneste bevegelse med blikket, men han så ikke ut til å bry seg. Jeg festet blikket mitt fremover - han hadde nok øyne som stirret på han. Han skled ned på plassen ved siden av Lilly, som vil si rett bak meg, og mumlet et lavt 'hallo'. Lilly var ikke sen med å svare og sette i gang en samtale med han.. og det var vel omtrent da jeg tonet ut. Om en uke eller to kom han kun til å være enda en gutt som hadde havnet i klørene hennes.
