tuen var stor. Veldig stor. Hele huset mitt kunne ha passet inn i dette ene rommet. Utsiden hadde gitt meg et inntrykk av at bygningen var mange hundre år gammel, men stua var moderne. På den ene veggen hang en enorm flatskjerm som lignet mer på et kinolerret enn en TV. Foran TV-en sto det flere lenestoler og en stor, mørkeblå sofa. Gulvet var selvfølgelig dekket av tepper i alle nyanser av rødt, mens fra taket hang det store og små lysekroner av sølv.
«Texas!» utbrøt en gutt som satt i sofaen. Han spratt opp og var på antageligvis på vei til å gi Tex en 'gutteklem', da blikket hans falt på meg. Munnen hans falt åpen og han stoppet opp, før munnvikene hans trakk seg opp i et glis, noe som minnet meg om Tex sine glis. «Louisiana,» sa Tex og gikk bort for å gjennomføre klemmen. De gjorde en slags hand-shake greie som jeg hadde sett flere av guttene på skolen gjøre, men som jeg ikke fortso meg på. «Jeg kan ikke tro at du klarte det.» Gutten så fra meg, til Tex, og deretter tilbake på meg igjen. «Odette, dette er tvillingbroren min, Louis. Louis, dette er Odette.»
«Hei,» sa jeg, og følte meg egentlig litt flau. Selv om jeg ikke var sjenert visste jeg ikke helt hva jeg skulle si. Jeg kjente dem jo ikke. Louis kom mot meg og før jeg visste ordet av det hadde han dratt meg inn i en klem. «Hyggelig å møte deg, Odette,» sa han med et glis. Han trakk seg unna meg og studerte meg fra topp til tå. Først nå ble jeg veldig klar over hva jeg faktisk hadde på meg - en mørkegrønn strikkegenser som var litt for stor, en svart, småhullete bukse, og et par helt svarte joggesko. Ikke akkurat så veldig spennende, selv om det var utrolig behagelig å gå i.
«Hun er til og med pen,» sa han og gliste til Tex. Jeg så sjokkert på han. Hadde han nettopp kalt meg pen, eller var det bare jeg som innbilte meg det? «Det vet jeg,» svarte Tex. Jeg var for overrasket til å legge merke til det Tex sa, og det virket som om de begge la merke til det. «Jeg tror at det fantastiske utseende mitt har gjort henne målløs,» sa Louis. Jeg blunket. «Unnskyld meg?» svarte jeg raskt, og smalnet øynene mine. Tex hadde kalt han for 'tvillingbroren' sin, men de lignet ikke i det hele tatt. Louis sitt hår var så lyst at det nesten var hvitt, hvor Tex sitt hår var så brunt at det nesten var svart. Begge to var høye, om mulig var Louis en liten centimeter høyere enn Tex. Han hadde på seg en t-skjorte og en shorts som viste frem en veltrent kropp, selv om det nærmet seg vinter. Tex derimot sto med armene i kors foran brystet i ført en ensfarget genser med en lav V, og et par mørke jeans. Men selv om ansiktene deres var ulike - øyne, nese, munn - var begge to utrolig kjekke. Ikke at de skulle høre det fra meg.
«Fornekter du fakta?» spurte Louis meg og løftet på øyenbrynene sine. Han også? Det var mitt ansiktsuttrykk, ingen andre sitt. «La henne være,» sa Tex og dultet han i skulderen. «Jeg kan snakke for meg selv,» informerte jeg dem begge. Helt på likt, begynte de å flire. Det var nesten skummelt å se på. Selv om det var stor forskjell på dem kunne jeg se at de var i slekt. Kanskje det var på grunn av ansiktsformen, eller måten de sto på.
«Kan du vise meg resten av slottet?» spurte jeg, og rettet spørsmålet mot Tex. Jeg hadde aldri vært inne i et så stort bygg før, om man ikke regnet med kirken. Tex smilte. «Selvfølgelig. Bli med meg.» Han stakk hånden sin ut til meg. Jeg fikk øyekontakt med Louis, og tok hånden til Tex. Kun for å få det til å virke som om jeg hadde blitt med Tex hjem helt firvillig, ikke for å trekke ut en reaksjon fra Louis. Nei, det ville jeg aldri ha gjort. Louis smilte sjarmerende til meg. «Hvis du blir lei av han er det bare å komme å finne meg,» sa han til ryggen min.
