I stedet for å få gi meg en omvisning av slottet, tok han meg med opp til rommet hans. Vi måtte opp to trapper og gjennom flere ganger.. og jeg hadde ikke peiling på hvor vi hadde kommet fra, eller hvordan jeg skulle komme meg ned igjen og ut. «Du skal få en omvisning neste gang du er her,» sa han til meg i det han åpnet døren til rommet sitt. «Det er ikke sikkert det blir en neste gang,» svarte jeg lett og dro hånden min ut av grepet hans. Selv om Louis hadde blitt igjen i stua, hadde Tex insistert på holde hånden min, som nå var blitt svett og ekkel. «Ikke det?» I stedet for å svare han, lot jeg øynene mine utforske rommet.
Som forventet, var det stort. Ingen overraskelse der. Det som overrasket meg, og som fanget blikket mitt med en gang, var veggene. De var ikke den kjedelige gråfargen som steinvegger hadde, selv om de kanskje hadde vært det en gang. De var dekket av bilder, malt rett på veggen. Et bilde var av en ugle, og et annet var av en rose som var i ferd med å blomstre. Selv taket var blitt malt på. Det som var det beste med det var at maleriene var faktisk utrolig bra, og det var enkelt å se hva det var. De gled inn i hverandre slik at det var ingen steder der det ikke var blitt malt noe.
«Hvem er det som har malt?» spurte jeg og gikk bort til en av veggene. Jeg stilte meg foran et ganske stort maleri av en zebra og dro hånden min over det. Veggen var kald, men jeg forventet nesten at jeg skulle klare å kjenne pelsen til zebraen - den så nesten levende ut. «Det er det jeg som har gjort,» svarte Tex og dumpet ned i hjørnesofaen som var plassert til venstre for døra. Sjokkert snudde jeg meg mot han, og ble møtt med et glis. «DU har gjort alt dette?» spurte jeg og viftet litt med den ene hånden min.
«Hvorfor høres du så overrasket ut?» spurte han og flirte. Jeg ristet litt på hodet. Kanskje fordi han ikke virket som en person som orket å bruke tid på å male hele rommet sitt? «Hvor lang tid brukte du?» Hvert maleri var detaljert, og det så ut til at det lå mye tid og tanke bak alle sammen. Man skulle trodd at med så mange forskjellige farger og motiver som gled inn i hverandre at det så rotete ut, men det gjorde det virkelig ikke. Det var utrolig kult, og hvor enn jeg så ble jeg møtt av et nytt maleri.
«Jeg har malt hver eneste dag siden vi kom hit,» sa han og trakk lett på skuldrene. Øynene hans gled etter meg i det jeg beveget meg langs veggene. «Du er flink.» Han smilte og så på meg med et blikk som tydet på at han ville spørre meg om noe, men at han ikke var sikker.. «Kan jeg male deg?» spurte han og reiste seg opp fra sofaen. Den så faktisk ganske deilig ut. Selv om den var en enkel, mørkebrun farge så den veldig innbydende ut. «Du har vunnet veddemålet nå, ikke sant?» Han nikket, og så spørrende på meg. «Ja, hvordan det?» 'Hvorfor vil du male meg?' hadde jeg lyst til å spørre, men i stedet for trakk jeg bare på skuldrene og svarte; «Du kan male meg.»
