.«Skal du på festen i morgen?» spurte han meg, i og med at han hadde lukket vårt forrige samtalemne. Hvis han trodde det, visste han ikke så veldig mye om statusen min på skolen. Den var ikke så ille, men jeg brydde meg ikke særlig mye om klassekameratene mine, og dermed brydde de seg ikke om meg, heller. Bortsett fra Lilly, som elsket å undertrykke alle som ikke var venner av henne eller forgudet henne.
«Hvilken fest?» Det overrasket meg ikke at han var blitt invitert, selv om han kun hadde vært på skolen i to dager. Han måtte være den kjekkeste gutten på hele skolen. «Bella sin - den er i morgen. I følge henne har hun ivitert alle på hele skolen.» Søte, uskyldige Tex. 'Alle på hele skolen' inkluderte naturligvis ikke meg. Jeg hadde ikke vært på en eneste fest, selv om jeg ble invitert til de aller første.
«Jeg går ikke på fester,» informerte jeg han. Bella virket helt OK, men det virket alltid som om hun strakk seg etter oppmerksomhet, og gjorde omtrent alt for å få det. Å holde en fest var den ultimate måten å gå opp i status, om festen var bra. Det kunne også ende dårlig og etterlate festholderen helt nederst på popularitetsskalaen. Det var det som skjedde med en jente som het Allie. På fredagen hadde hun vært en av dem på topp - ikke like høyt som Lilly, men allikvel høyt oppe, og på mandagen hadde hun blitt helt glemt. Festen hadde visst endet med at politiet kom på døren, og flere hadde blitt tatt for bruk av narkotika, inkludert Allie. Nå befant hun seg alltid i et mørkt hjørne av skolegården, helt alene.
«Hvorfor ikke?» Han ble bare søtere og søtere. «Narkotika, fulle ungdommer, idioter.. - det er ikke verdt det,» svarte jeg. Av en eller annen grunn så smilte han. Hadde jeg gitt han en grunn til å smile? «Har du noen gang vært på en fest?» Jeg klarte ikke å møte blikket hans i det jeg svarte, nokså sterkt, «Nei, men jeg vil ikke uansett.» Smilet hans vokste. «Hvis du sier det,» sa han, og prøvde å virke serriøs, men det var tydelig at han ikke var det.
Læreren vår ga beskjed om at det var en falsk alarm, at det ikke brant noe sted, og at vi nå kunne gå tilbake til klasserommet. «Hvis jeg skaffer deg en invitasjon, blir du med?» spurte han meg på veien tilbake til det klasserommet som var lengst inne i gangen. Helt ærlig har jeg nok aldri blitt så overrasket i hele mitt liv. Det er kanskje litt av en overdrivelse, men tanken på at han ville skaffe en ivitasjon til meg av alle mennesker.. Det var så morsomt og søtt at jeg nesten måtte le.
«Nei,» svarte jeg enkelt. Nå var det hans tur til å løfte på øyenbrynene sine, og det ergret meg at han passet det ansiktsuttrykket veldig godt. Nesten litt for godt.. «Har du andre planer?» Utrolig nok så hadde jeg faktisk det, og selv om det var planer som enkelt kunne forskyves, ville jeg ikke gjøre det bare for å dra på en eller annen teit fest. «Det har jeg faktisk. Jeg skal ha Ringenes Herre maraton,» sa jeg utfordrende, og ventet egentlig bare på at han skulle se rart på meg, eller noe i den duren.
