ette var første gangen jeg skulle sitte modell for noen, men det virket som om han visste hva han drev med da han ba meg om å finne en plass på sofaen. Han sa at jeg måtte finne en behagelig stilling å sitte i. Ingen problemer der, sofaen var myk og sank under vekten min. «Det kommer til å ta tid,» advarte han meg. Jeg ville ikke bli sittende i en posisjon som kom til å være vanskelig å holde. «Bruker du ofte modeller?» spurte jeg og dro bena mine opp i sofaen slik at de lå på skrå til høyre for meg. Jeg plasserte den høyre hånden min på ankelen min, og den venstre hånden på låret mitt. «I Italia malte jeg flere av vennene mine,» svarte han distrahert.
Han var i gang med å plassere et stort, hvitt ark på et stativ, samtidig som han dro et lite bord med hjul bort til seg selv. På bordet sto det en kopp som inneholdt pensler med ulike størrelser, og, selvfølgelig, maling. Han hadde alle regnbuens farger i små, runde plastbeholdere, men han åpnet bare noen få av dem - blant annet brun, grønn og svart. «Hvor lenge har du drevet med maling?» spurte jeg så, av ren nysgjerrighet. Var det noe jeg ikke hadde, var det kreative gener. Uansett hvor hardt jeg prøvde når jeg skulle tegne, male, lage en skulptur eller jobbe med tre, endte jeg opp med noe en barnehageunge kunne laget.
«Helt siden jeg kunne holde en blyant,» svarte han med et smil og løftet blikket sitt opp fra malingsbeholderene for å se bort på meg. Da må han ha holdt på det i mange, mange år, hvertfall siden han var seks år gammel, kanskje litt før. «Hvem underviste deg?» spurte jeg. Jeg interesserte meg ikke så veldig i andre sine hobbyer, men om det var noe kreativt, som tegning og maling, var jeg ikke sen med å spørre. Ingen i familien min var særlig kreative, og det fascinerte meg hvor mye det gikk ann å få til med en blågryant og et hvitt ark, om man visste hvordan man skulle bruke blyanten.
Han fant frem en krakk og dro den bort til stativet, før han satte seg på den. Han var ikke mange meter unna, antageligivis fordi han ville få med seg alle de små detaljene som fikk det til å se ekte ut, akkurat som han hadde gjort med zebraen. «Moren min. Hun jobber som arkitekt og har alltid likt å tegne, noe hun arvet fra moren hennes. Hun grep den aller første sjansen hun fikk og prøvde å gjøre både meg og Louis interessert, men hun mistet Louis da han begynte på fotball.»
Den lille historien hans fikk et lite smile fra meg. «Men hun klarte å beholde deg?» Kommentaren min fikk ham til å smile, selv om jeg ikke sa det for å være morsom. «Hun gjorde mer enn det. Jeg vet ikke hvordan selv en gang, men hun klarte å gjøre meg veldig opptatt av kunst og kreativitet.» Det var lett å se nå som jeg satt inne i et rom der han hadde markert alt med sitt kustneriske talent, men jeg ville aldri ha gjettet meg frem til det. Da jeg ikke sa noe, fortsatte han. «Faren min ble ikke så veldig imponert, hvertfall ikke i starten. Han elsker alt moren min lager, men han har alltid syntes at det ikke er for gutter. Derfor, når han innså at jeg ble trukket lengre og lengre inn i hennes verden, meldte han meg på basketballaget.»
Jeg likte måten han fortalte på, med et lite smil om munnen, som om alt han fortalte var gode minner. Han virket også åpen, og svarte på spørsmålene mine som om han hadde kjent meg i evigheter. Det var en merkelig følelse. I mens han fortalte hadde han begynt på maleriet, og jeg kjente med en gang at jeg rettet meg opp i ryggen. Han gløttet bort på meg og så hva jeg gjorde. «Slapp av, da ser det mer naturlig ut,» foreslo han rolig, og jeg gjorde hva han sa nesten uten å legge merke til det.
«Basketballaget? Var du noe god, da?» Han hadde hvertfall høyden til det, det var sikkert og visst. Av det jeg hadde sett av profosjonell basketball på tv visste jeg at alle var minst to meter høye. Noe som ga mening med tanke på at basketballkurvene var egentlig ganske høyt oppe i lufta. «Det må du snakke med faren min om. Jeg spiller fortsatt. Eller, jeg spilte hvertfall i Italia før vi flyttet hit. Jeg tenkte at jeg skulle prøve å finne et lag her også.»
Det var nok et lag han kunne spille på i nærheten. Her i Norge kunne man gå på alle slags sporter, noe jeg visste av erfaring. Foreldrene mine var ikke så veldig sporty, og av en eller annen grunn hadde de dermed bestemt seg for at barnet deres skulle være det, som om det gjorde opp for at de var late. Selv gikk jeg på håndball, og elsket det. Jeg var kanskje ikke den som ble best likt på laget, men det var ikke ofte at jeg ble sittende på benken som innbytter da vi spilte kamp.
A/N: Gjorde det til en trippel oppdatering siden jeg hadde fritid ;)
