«Hvorfor ikke?» spurte han meg og klarte ikke å skjule gliset sitt. Heldigvis reddet magen min meg - for en gangs skyld rumlet den på nøytaktig riktig tidspunkt. «Er du sulten?» spurte han. Før jeg rakk å svare rumlet magen min igjen. Det fantes ikke bedre måte å svare på det spørsmålet på. «Vi kan gå ned og finne oss..» begynte han, men ble avbrutt av at en stemme som sa; «Why so serious? Let's put a smile on that face,» etterfulgt av en slags ond latter. Det var mobilen min som varslet om at jeg hadde fått en melding. «The Joker?» sa Tex, tydelig overrasket.
«Mhm,» svarte jeg og trakk mobilen frem fra bukselomma. Det var mamma. Hun hadde sendt melding om at vi snart skulle spise middag, og at jeg måtte komme hjem. «Kan du kjøre meg hjem?» spurte jeg, uten å se opp fra mobilen. Jeg svarte henne med et kort og enkelt 'ok'. Teksting var ikke helt min greie. Jeg foretrakk telefonsamtaler, eller enda bedre, å si det i person. «Jeg må være hjemme til middag,» forklarte jeg og reiste meg opp fra sofaen.
«Klart det,» svarte han, og hvis jeg ikke tok feil, hørtes han nesten litt skuffeut. Han ledet meg gjennom gangene og ned trappene, og selv om jeg prøvde å huske veien fant jeg raskt ut at jeg ikke hadde peiling. Da vi kom inn i stua igjen satt Louis fortsatt og så på TV, men han skrudde den av da han la merke til oss. «Hvordan var omvisningen?» spurte han med blikket på meg, og et lite glis i munnviken. «Jeg tok henne med opp til rommet mitt,» svarte Tex for meg.
«Til rommet?» Gliset til Louis spredte seg over hele ansiktet. «Viste du henne senga?» Øyebrynene mine skøt raskt opp i været - han var en sånn en, ja. Det overrasket meg ikke. «Det har du ingenting med,» svarte jeg og rettet meg opp i ryggen. Han fikk tro hva han ville. «Ikke det?» Det glimtet i øynene hans. Tex sto ved siden av meg og så på oss. Han prøvde å skjule smilet sitt, men jeg kunne se at han kjempet for å holde seg serriøs.
«Hadet, Louis,» sa jeg og smilte pent til ham før jeg forsvant ut av stua i den retningen jeg trodde utgangen var. Tex kom småløpende etter meg og tok tak i hånden min. «Feil vei,» sa han og gliste. Vi gikk gjennom stua, forbi en flirende Louis, og inn i gangen som ledet ut. «Det er som å være i en labyrint,» sa jeg med et sukk da jeg var sikker på at Louis var utenfor rekkevidde. Tex lo lavt, og klemte hånden min forsiktig før han slapp den. «Til å begynne med gikk jeg meg vill her inne flere ganger til dagen,» innrømte han.
«Virkelig?» spurte jeg med blikket ned, nok en gang fokusert på de fantastiske teppene. Hvis jeg noen gang kom hit igjen, noe som var høyst usannsynlig, ville jeg bruke mer tid på å studere både dem og maleriene på rommet hans. «Virkelig. Det er så stort, og alle gangene ligner på hverandre. Men nå kjenner jeg hele slottet. Alle gangene, alle rommene, og alle de hemmelige veiene.» Han sa det met lurt smil, som om han fortalte meg en hemmelighet.
«Hemmelige veier?» sa jeg tvilende, og gløttet opp på han. «Mhm. Det finnes ganske mange av dem, og jeg er ganske sikker på at jeg er den eneste som vet om dem. Resten av familien har ikke tatt seg bryet med å utforske.» Jeg klarte ikke å unngå å smile da jeg så for meg at han hadde gått rundt i hele slottet og befølt veggene, på jakt etter skjulte ganger. «Men du er ikke den eneste nå lenger, nå som duhar fortalt det til meg,» sa jeg, nesten litt spørrende. «Du virker som en som klarer å holde på en hemmelighet.»
Det fikk meg til å smile. «Gjør jeg?» Jeg hadde ikke så mange hemmeligheter å holde på, men jeg var ikke den mest pratsome personen i verden, samtidig som jeg ikke var helt lukket. «Det gjør du, og jeg er flink til å lese andre.» Vi kom ut, og jeg ble overrasket over hvor mørk himmelen var. Om vinteren ble det alltid mørkt så tidlig på dagen, det var nesten litt skummelt. Klokka var ikke seks en gang. Jeg satte meg inn i bilen hans og festet sikkerthetsbeltet, fulgte med på han da han satte seg inn foran rattet.
«Jeg håper at du ikke prøver å fortelle meg at du er synsk,» sa jeg, fortsatt med en tvilende undertone. Han lo, og ristet lett på hodet i mens han startet bilen. Den våknet til livet med en slags 'zooom' lyd, og like etter hadde vi kjørt gjennom porten og var på vei til huset mitt. «Nei, jeg skal ikke strekke meg så langt som å si det, men det er enkelt for meg å lese hva en person føler,» sa han og gløttet bort på meg. «Akkurat nå føler du deg trygg,» sa han selvsikkert.
«Trygg? Hvorfor akkurat trygg?» spurte jeg. Han hadde helt rett, og jeg ville vite hvordan han visste det, eller om han bare hadde gjettet. «Jeg ser det på kropsspråket ditt. Det er lett å lese,» forklarte han . Øynene hans var på veien, men jeg kunne se at han fulgte med på meg i øyekroken. Jeg rettet meg litt opp. «Jeg sitter jo helt normalt?» sa jeg spørrende. Hvordan kunne han se det? «Skuldrene dine er avslappet, hendene dine er avslappet og ansiktet ditt er, vel, det er også avslappet.»
«Ansiktet mitt?» Han nikket, og dro den ene hånden gjennom håret. «Kjeven din er avslappet, og det samme med musklene rundt øyet. Hvis man er anspent er det normalt å bite tennene sammen.» Hvis jeg tenkte over det, så var forklaringene hans helt logiske. Det han sa hørtes som noe jeg ofte gjorde - spesielt det med å bite tennene sammen. «Hvem er det som har lært deg dette, da?» spurte jeg og så ut av vinduet. Vi var snart fremme.
«Tanten min. Hvis det er noen som er synsk, så er det henne. Hun leser tanker - ikke rist på hodet! Jeg tuller ikke.» Jeg kremtet litt. «Det tror jeg ikke på før jeg har opplevd det selv,» sa jeg og forsøkte ikke å skjule at jeg syntes at det hørtes helt tullete ut. Kanskje det var mulig å lese folk ut i fra kropsspråket deres, men å lese tanker? Det var å gå for langt. Han stoppet bilen foran huset mitt, og vendte hodet sitt mot meg. «Når hun kommer til Norge skal du møte henne, så skal du få se at jeg ikke tuller,» sa han med en seriøs stemme. Jeg strevde med å ikke le. «Greit,» svarte jeg og gikk ut av bilen. «Takk for at du ble med-» begynte han i det jeg slo igjen bildøra. Jeg løftet tommelen i været og smilte kort til han før jeg snudde meg og gikk inn i huset.
Liker ikke denne historien lenger, skriver bare for å prøve å finne en slutt.
