«Trenger du skyss?» Gjennom regnet klarte jeg å gjenkjenne det mørke brune håret - det var Tex. «Ja takk!» svarte jeg raskt. Han åpnet døra akkurat i det jeg nådde bilen hans, og jeg mer eller mindre kastet meg selv inn i den. Jeg lukket bildøren raskt bak meg slik at regnet ikke skulle komme inn i bilen, og pustet lettet ut.
Min første tanke var at sete jeg satt i var utrolig behagelig. Det var av skinn, og det var mykt og glatt under håndflaten min. I tillegg var det trukket bak slik at jeg hadde mer enn nok plass til bena.. men det ville jeg nok hatt uansett. Hele bilen føltes stor og romslig, og det var en klar forbedring fra de tettpakkede regndråpene. Selv om jeg ikke hadde gått i regnet særlig lenge kjente jeg at jeg var kald, og at det var en behagelig og varm temperatur inne i bilen.
«Du er våt,» observerte han, og det var først da at jeg husket på at jeg ikke var alene. Tvert i mot. Jeg satt i bilen til en.. fremmed, om sant skulle sies. «Nei, sier du det?» svarte jeg sarkastisk, men ønsket med en gang at jeg kunne ta ordene tilbake. Her hadde han spurt om jeg ville sitt på, og jeg takket han med en sarkastisk kommentar? Veldig bra, Odette. Virkelig.
«Hvis du vil gå hjem, så er det greit for meg,» sa han. Han hadde ikke begynt å kjøre enda, men hendene hans lå på rattet og foten på gassen. Det var vanskelig å lese blikket hans, men det virket som om han var serriøs. «Unnskyld, jeg mente ikke..» begynte jeg, men stoppet opp da et smil dukket opp i ansiktet hans. «Slapp av. Jeg bare tulla. Tror du at jeg lar deg gå hjem i dette været?» spurte han og løftet litt på den ene hånda.
Fra innsiden av bilen så jeg hvor ille det faktisk var. Skyene var blitt enda mørkere, og regndråpene var blitt enda større og mye tyngre. De traff vindusglasset til bilen og dannet vannstrømmer nedover langs glasset. Vindushviskerene var på det raskeste, men med en gang de sveipet glasset kom det nye vanndråper. Det så ikke så veldig innbydende ut, og jeg kjente at jeg var glad for at han hadde sett meg, og latt meg sitte på!
«Det ser ikke akkurat fristende ut,» sa jeg med et svakt smil. Bare tanken på å gå ut i regnet igjen nå som jeg hadde fått kjenne på varmen og beskyttelsen fra bilen gjorde at jeg fikk gåsehud på armene. Etter å ha festet setebeltet mitt la jeg armene mine rundt meg selv. Han må ha tatt det som et tegn på at jeg var kald, fordi uten å si noe skrudde han opp varmen et par hakk.
«Bor du langt vekke?» spurte han i det bilen begynte å bevege seg igjen. «5 km unna, i Peters gate,» svarte jeg. Etter ansiktsutrrykket hans å dømme ble han visst ganske overrasket. «Du hadde tenkt til å gå 5 km i dette regnværet?» Jeg trakk på skuldrene, og så ut av vinduet mitt selv om det ikke var særlig mye å se på grunn av alt vannet. «Jeg hadde ikke noe valg - jeg mistet bussen min.»
