«Du finner garantert et lag å spille på,» sa jeg. Blikket hans gikk fra arket, til meg, til arket igjen. Det var litt rart å tenke på at han skulle lage noen streker på et ark, og at de strekene skulle ligne på meg når han var ferdig. Jeg fikk plutselig en stor trang til å klø meg på nesa. Først prøvde jeg å ignorere det, men etter en liten stund klarte jeg ikke å tenke på noe annet. «Kan jeg klø meg på nesa?» spurte jeg, og bet meg selv i underleppa. Det var en uvane jeg ikke ble kvitt, selv om jeg visste at jeg skrapte opp leppa.
Han smilte bredt, og tok hånden som holdt penselen vekk fra arket. «Hva gjør du hvis jeg sier nei?» spurte han meg. I mens han så på løftet jeg den venstre hånden min og klødde meg raskt, før jeg plasserte den omtrent på samme plass som den hadde ligget på. Han nikket. «Det gjør ikke noe om du beveger litt på deg, så lenge du sitter i den samme stillingen,» forklarte han meg, og fortsatte med å male.
Han malte i stillhet. Blikket mitt vandret gjennom rommet, og selv om han sa at det var greit at jeg bevegde litt på meg, passet jeg på at hodet mitt ikke gikk fra side til side selv om øynene mine gjorde det. Det eneste jeg hadde lagt merke til da jeg kom inn var maleriene, men nå så jeg på resten av rommet. Det sto en sylinderformet bokhylle i midten. Den strakk seg helt opp til taket og var ganske bred, og den var full av bøker. Jeg kunne ikke se den motsatte siden av rommet på grunn av bokhyllen, men til høyre sto senga hans og til venstre hang det en TV fra taket.
Sengen hans var stor, akkurat som alle de andre møblene jeg hadde sett her inne. Det ble feil å kalle det for en dobbelseng, fordi den hadde plass til minst tre personer. Det sto et nattbord ved siden av senga hans. Der lå det et par briller - «Bruker du briller?» spurte jeg overrasket. Han gløttet bak seg, bort på nattbordet, og nikket, før han fortsatte med å male. «Lesebriller,» svarte han. «Jeg og,» mumlet jeg, men det virket ikke som om han hørte meg.
Etter en lang stund reiste han seg opp fra krakken og tok et par skritt bakover. Han smilte et smil som gjorde at hele ansiktet hans strålte. «Jeg er ferdig,» sa han, og plasserte penselen han hadde brukt på øret. «Vil du komme og se?» Sakte satte jeg føttene mine ned på bakken, og løftet armene mine for å strekke meg. Jeg følte meg stiv etter å ha sittet i samme stilling så lenge. Han smilte til meg og i stedet for å vente til jeg kom bort til han, tok han arket fra stativet og dumpet ned i sofaen ved siden av meg.
«Det bør være bra,» sa jeg i det øynene mine falt på maleriet. Det var som om å se meg selv i et speil, eller se et bilde av meg selv. Da jeg studerte det nærmere kunne jeg se at han hadde brukt tynne penselstrøk som ble usynlige hvis du ikke så nøye etter. «Wow,» mumlet jeg, og la hånden foran munnen. Jenta på arket så prikk lik ut. Hun hadde kort, brunt hår som nådde henne til skuldrene. Grønne øyne. Små ører.
«Er den godkjent?» spurte han meg forsiktig. I øyekroken min kunne jeg se at han så på meg, og jeg nikket sakte. «Selvfølgelig er den det. Dette er helt utrolig.» Han smilte fornøyd. «Nå er det din tur til å male meg,» sa han og la arket ned på det lille bordet som sto ved sofaen. Jeg lo en kort latter og ristet raskt på hodet. «Meg? Male deg? Jeg tror ikke det.» Hva var det han drev med nå? Ville han latterliggjøre meg? Maleriet hans var så bra at det kunne ha vært en profosjonell som hadde laget det, og hvis jeg skulle male han kom det til å se ut som en pinnefigur.
