My littlesis 2

Del 13(MARATON)

Hei igjen! Tusen takk for kommentarer og stemmer betyr mer enn dere aner!:)

Forslaget om maraton hva er det flere som kunne tenke seg så da blir det noe som, jeg også syns er utrolig gøy!

For at jeg skal nå poste neste del må jeg ha et maks antall stemmer og sånn vil det bli hele uka.

Antall stemmer for i dag er minst 10 stemmer! Poster ingen ny del før det og poster så fort jeg ser det:)

PS: Denne delen er min favoritt:) -Charlotte<3

Let the maraton begin!!

----------------------------------------------------

Dagen jeg fikk øynene opp fra Leah innså jeg noe jeg aldri hadde innsett før. Den varmen hun får andre til å føle ved å bare se på henne. Noe helt spesielt.

Dagen da jeg innså at alt bare var et stort mørkt rom da var hun den eneste som forsto. Hun er yngre enn meg men, fortsatt hun har en så innderlig strek flamme som bare tar fatt i deg.

Uansett hvordan du har det er det hun som, alltid vil ta fatt i deg.

Alle mener at Leah er ung men nok så selvsikker og trygg for alderen. Må nesten si han hun er mer sikker enn det jeg er til tider.

Jeg tok tak i hånden hennes og et minnet slo meg helt ut av tankene.

-Minnet-

Hun så seg rundt. Virket usikker i hva hun selv så. Hun kikket ned i det blanke speil bildet i vannet.

Det mørket håret la hun over til den ene skulderen sin samtidig som hun bet seg i leppa forsiktig.

Jeg kunne ikke la være å se i hva hun hadde i blikket. Hun virket nedfor..

Så lot jeg meg selv gå ned til henne og gli ut av praten med de andre.

Hun så meg raskt dukke opp i speilbildet av oss begge.

''Hvordan går det?'' spurte jeg og forsatte å kikke ned i det lyse speilbildet der vi begge sto.

''Sånn passe..'' svarte hun.

Jeg fulgte speilbildet og tok tak i hånden hennes og sa.

''Man må ikke se det negative før du selv velger å se det i tankene. Det postivet er det vi aller helst vil ta med oss videre." sa jeg.

-Minnet slutt-

Jeg smilte mot henne.

''Husker du den gangen ved vannet?'' spurte jeg.

Hun nikket.

''Husker du hva jeg sa?'' spurte jeg.

''Du sa at du må ikke se det negative før du selv velger og se det...'' sa hun med en lav stemme.

''Nettop!'' svarte jeg.

Hun så spørrende på meg.

''Leah aldri la det negative ta hånd om deg. La oss heller gjøre noe posetivt istedet?'' svarte jeg.

Hun kikket litt ned og opp mot meg igjen.

''Kan vi besøke Niall?'' sa hun samtidig som stemmen hennes knakk under der hun sa Niall.

''Selvførgelig Leah..'' sa jeg og prøvde å legge til et smil så godt jeg bare kunne.

To timer senere....

Det var forsatt tidelig på dagen men, klokka var ikke mer enn 10.30.

Da vi hadde kommet oss ut av tilhengeren og ut av garasjen hadde vi gått rett mot der Leah bodde.

Vi hadde ikke tenkt så veldig mye over hva som, kom til å skje etter vi hadde snakket sammen nede i garasjen. Folk kunne ha begynte å lure hvor vi har hvert hend......men virker ikke som om noen har oppdaget noe av det.

Jeg vet fortsatt ikke helt hva jeg skal si om noen spør hva jeg gjør her? Eller hvordan folk vil reagere?

Paul vil han bli sur for at jeg bare gikk fra sykehuset helt uten videre...?

Hvordan er det de andre guttene har det..?

Så mange spørsmål som jeg bare må få svar på!

Krysser fingeren for at jeg for snakket med guttene i dag forhåndpentligvis...
---------------------
INGEN NY DEL FØR MINST 10 STEMMMER!!!