You can't fix my heart

Kapittel 11

Tyler synsvinkel

- Tyler, Bitchen er rett foran oss. Hun løper, sier William. - Stopp bilen. Jeg følger etter henne til fots. Jeg vet hvor hun bor. Det vet du også, Aiden. Jeg ringer deg når jeg har tatt meg av henne. - Okey, sier Aiden. - Kjører inn her, sier jeg og peker mot en sidevei. - Hvorfor? - Fordi at Nicki skal tro at den svarte varebilen vår var en annen person si og at vi ikke har oppdaget at hun har stukket av. - OK, sier han og kjører inn sideveien.
Han stopper bilen og jeg åpner døra og hopper ut.
Jeg har ikke med dopingsprøyte. Jeg greier fint å slå Nicki i svime, hvis det er det som må til.
Nicki er et stykke foran meg. Hun små løper. Hun tror sikkert at bilen vår forsatt følger etter.
Hun snur hode og ser bak seg. Hun stopper med en gang å løpe. Hun ser at bilen vår er borte. Og vi har mistet henne. Hun er så utrolig dum.
Jeg har tatt den blå hetta på hettegenseren min over hode. Slik at hun ser så lite av ansikte mitt som mulig. I tillegg er later jeg som at jeg er en del av den familien som kommer bak meg.
Nicki ser ikke ut til fare noe mistanke, hun går videre, rolig.
Bra. Planen går akkurat slik den skal. Hehe.

Nicki synsvinkel

Jeg stopper opp og ser meg tilbake. Den svarte varebilen er borte. Den må ha vært en annen sin.
Men jeg var jo sikker på at jeg Aiden bak rattet. Tydeligvis, tok jeg feil. Jaja, nå kan jeg heldigvis ta det helt med ro.
De eneste menneskene jeg ser nå, er en familie på fem. Ikke noe å være redd for.
Jeg går rolig nedover gata nå. Jeg trenger ikke å begymre meg for Tyler og gjengen hans. De har ikke oppdaget at jeg er borte. For noen idioter.

Endelig ser jeg huset mitt. Nå er jeg trygg. Jeg små løper de siste meterne. Jeg drar i døra, men oppdager at den er låst.
Jeg låser opp døra og går inn. Lizzie er vel borte, som hun vanligvis er. Jeg håper bare at hun ikke er begymret.
Jeg kler av meg yttertøyet.
Det første jeg skal gjøre nå, er å ringe politiet.
Jeg håper bare at mobilen ikke er tom for strøm.
Jeg fikser den fram fra bukselomma mi. Jeg smuglet den fra det andre tøyet mitt da jeg var på badet i dag tidlig.
Jeg kunne ikke ringe før, fordi at jeg var redd for at Tyler ville ferske meg. Og jeg har aldri likt å snakke i telefonen når jeg går. Sært, men sant.
Jeg går inn på kjøkknet og henter noe drikke. Jeg steller meg ved benken og taster nummeret til politiet.
Jeg legger mobilen ved øret og venter på svar.
Plutselig kjenner jeg en hånd på skulderen. Jeg blir snudd rundt og møter de blå øynene igjen.