You can't fix my heart

Kapittel 28

- Når var du første gang brakk noe? Jeg har seriøst sett deg med bandasje nok ganger. Spør Nicki - Første gangen. Vel, jeg brakk beinet da jeg skulle prøve å gjøre motorcross for første gang. - Hvor gammel var du da? - Fjorten tror jeg. - Du er seriøst nødt til å være mer forsktig. - Nei, hvorfor det? - Fordi at hvis du satser for mye vil du en gang bli drept. - Den sjansen er jeg villi til å ta. - Du er så smart, sier hun sarkastisk. - Tusen takk, sier jeg og sender henne lite smil.
Hun sukker, himler smått med øyene, før hun smiler litt og rister oppgitt på hode.
- Men det er fint at vite at du bryr deg om meg da, sier jeg. Jeg ser straks at hun begynner å rødme.
Flott, alt går etter planen. Jeg har så langt fått en samtale med henne, uten at jeg har skremt vett av henne.
- Du er søt når du rødmer, sier jeg.
Hun sukker og dekker for ansikte. Det ser nesten ut som hun gråter, men jeg vet at hun ikke gjør det.
- Du oppfører deg rart, sier hun og ser opp. - Nei, det gjør vel da ikke. - Jo, du gjør det. Har du feber? Spør hun og kjenner på pannen min med den ene hånden.
Jeg smiler lurt til henne og tar taki hånden hennes. Jeg drar så forsktig opp på fanget mitt. Hun tar en hånd arm på hver av skuldrene mine, før hun så trekker seg litt unna.
Jeg plasser begge armene mine på ryggen hennes og trekker henne litt nærmere.
- Tyler, kan du..øhh.. Hun stopper og blir stille. Jeg lener meg mot henne, leppene hennes er kun noen centimeter fra mine.
Med et kjenner jeg to varme hender som tar meg på brystkassa. Jeg blir stoppet.
- Tyler, jeg...jeg beklager, sier hun før hun fyker av fanger mitt.
Hun forlatter rommet og jeg er alene.
Er det mulig? Jeg gikk alt for fort frem. Jeg skremmte henne bort og nå kan det hende at jeg aldri får henne så nær igjen.

Nickis synsvinkel

Jeg smeller igjen døra til kjelleren. Jeg er alene.
Hjerte dunker i hundre. Jeg kjenner at jeg skjelver.
Jeg lener meg inntil en vegg og synker sammen. Jeg vet ikke hva som skjedde, men av en eller annen grunn likte jeg det.
Det er grunnen til at jeg måtte stoppe han. Han ville ha gjort det for fort og til slutt ville jeg ha endt opp med han i senga! Huff, nei det vil jeg ikke.
Jeg kan ikke la meg selv gi etter. Det går bare ikke.
Hjerte mitt dunker urolig forsatt. Og av en eller annen grunn, føler jeg at det var dumt at jeg avbryte. Som om at jeg ville at han skulle kysse meg. Som et tegn på at han var min.
Men hvorfor i alle dager vil jeg ha han? Det er Tyler!! Gutten som har plaget meg i fem år!! Hvorfor i alle dager vil jeg at han skal være min?!?!!
Jeg liker vel han ikke, eller?