You can't fix my heart

Kapittel 30

Tylers synsvinkel

- Du har ansvaret for Nicki i dag, sier jeg til Domenic.
- Den er grei, sier han og nikker.
- Ikke gjør henne no. Jeg advarer deg, sier jeg og sender han et advarende blikk. Han sukker.
- Stol på meg, jeg har ikke tenkt til å slå henne en gang, sier han.
- Fint, sier jeg små surt før jeg forsvinner ut ytterdøra. I dag skinner sola, fint. Jeg ble så lei av regn vær.
- Møttes på skolen, sier Lu, før han går inn i en sportsbil som han kjøpte da han fikk lov til å kjøre.
Jeg fikler fram nøklene til motorsykkelen min. Jeg tar så på meg hjelmen, før setter på sykkelen og starter den.
Jeg kjører så avgårde i full fart. Det tar ikke lang tid før jeg så er ved veien utenfor skogen.
Jeg kjører så 50 km/t nedover veien. Det tar ikke lang tid før skolen kommer til syne.

Jeg stopper sykkelen på parkeringsplassen. Jeg tar av meg hjelmen.
Jeg løfter på settet til sykkelen, jeg løfter opp en svart bag, før jeg så slenger ned settet.
Jeg går rolig mot skolen. Jeg går rolig inn.
Folk flytter seg i det jeg kommer nedover korridoren. Folk er redde for meg og det er mye av grunnen til at folk skygger banen for meg og de andre i gjengen.
Jeg låser opp skapet mitt og legger hjelmen min inn. Gider ikke drasse på den hele dagen.
Trenger ikke å ta med bøker. Jeg rapper bare fra en annen i klassen.

I mens jeg går nedover korridoren, hører jeg plutselig stemmer. Jentestemmer. Ikke de igjen.
- Tyler, sier noen bak meg. Og med et kjenner jeg at noen klemmer meg bak fra.
Jeg stivner helt. Jeg aldri vært glad i klemmer, ikke spør om hvorfor.
Person som klemmer meg slipper meg og steller seg foran meg.
Det er Leah. Den mest horrete jenta på skolen. Hun kunne like godt ha jobbet som prostuert. Jeg overdriver ikke en gang.
- Hei, Leah, sier jeg og prøver å virke hyggelig. - Hvor ble av deg i går? Jeg savnet deg, sier hun og lager trutmunn.
- Åhh, sier jeg og prøver å virke overrasket.
Akkurat i det jeg sier det ringer det inn. Takk, jeg holder ikke ut dette et skund til.
- Jeg må gå, snakkes, sier jeg fører jeg forsvinner inn i folkemengden.

Jeg kommer inn klasserommet og setter meg siden av Lu. Vi sitter bak Madelyn, bestevennnina og sikkert den eneste vennen til Nicki.
Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet, som etter hvert endrer seg og blir større.
Madelyn ser bak seg og møter blikket mitt. Hun ser med et rasende på meg, før hun viser meg fingeren.
Vanligvis ville jeg ha reagert med dumme henne ut foran klassen på en eller annen måte, men ikke denne gangen.
Jeg har ikke tenkt til dumme ut vennina til Nicki. Ikke nå som jeg har funnet ut at jeg liker henne.
Det er jo fint at jeg ikke mobber Nicki mer, men det er bare et annet problem.
Nicki hater meg.