You can't fix my heart

Kapittel 37

Klokka nærmer seg sju om kvelden. Det regner igjen, noe som det har gjort mye den siste tida, men det gjør ingenting. Jeg bryr meg ikke heller.
Jeg er på skolen. Og jeg er alene.
Jeg sitter på et skatebord som jeg tok med hjemme fra. Jeg bare sitter her og tenker.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ende opp sånn som dette. Sårbar og trist.
Jeg får nok aldri Nicki. Det er helt sikkert. Hvorfor måtte jeg mobbe henne? Hvorfor? Vel, jeg får vel bare som fortjent.
Jeg fortjener ikke Nicki. Hun er ei super og herlig jente, mens jeg er gutt som mobber og ødelegger for andre. Jeg er en player og nesten ingen stoler på meg. Sånn er det bare.
Himmelen gråter, som om den alltid har gjort det, til hver tid.
Dråpene hørse ut som små trommer som blir slått på.
Og her sitter jeg, i det lille orkestret, alene og tom.

Nickis synsvinkel

Jeg går rolig mot skolen. Regndråpene blåser opp i ansikte mitt, heldigvis har jeg paraply.
Jeg vet ikke hele hvorfor jeg går til akkurat skolen, jeg kom bare ikke på en annen rute å gå.
Skolen ligger der stille og fredfull. Ikke en sjel å se.
Den eneste lyden som høres, er lyden av små regndråper som treffer banken. Med faste slag. Hjerneslag.
Jeg husker godt den gangen hjerte mitt slo utrolig fort og ujevnt. Det var den dagen. Den dagen som forandret alt. Dagen for bilulykken.
Det regnet da også. Mye verre enn det gjør nå.
Vi satt i bilen og hørte på musikk. Jeg og søstra mi sang med musikken og foreldrene våre lo. Alt var så fint da. Ingen visste jo at det skulle ende snart.
Og så skjedde det som ikke skulle skje. Veibanen var glatt. Og pappa mistet kontrollen.
Vi kom inn på i møttegåendefelt og akkurat da kom det bil. Vi krasjet og det neste ble alt svart.
Jeg fikk vite at jeg lå i koma en uke og at foreldrene mine døde. Etter det var alt ødelagt.
Hjerte mitt har aldri vært helt i orden siden den gangen. En plusselbrikke mangler i det enorme plusselspille.
Jeg går nedover mot rampen som vi har på skolen.
Veldig mange gutter på skolen liker å skate, derfor har vi en. Selv synes jeg at skolen kunne ha brukt penger på andre ting. Som å forhindre mobbing, det er i alle fall det jeg mener.
Men vent er det ikke noen sitter der bort ved rampen. Person har en svart hettegenser på seg og hetta er over hode.
Hvem er det som oppholder seg her, nå, i dette været?
Med et snur person på hode og det begynner å regne mer.
Jeg gisper. Tyler.
Imens jeg gikk hit tenkt jeg på han. Han har forandret seg mye. Og jeg begynner å vurder å gi han en ny sjanse. Men er det lurt eller ikke?
Jeg har jo fått følser for han, men jeg vet godt at kjærligheten gjør enn blind.
- Hei, sier jeg og sender han et smil.
Han reiser seg og går mot meg. Når han er 10 cm unna meg stopper han.
- Hva gjør du her? - Jeg bestemte meg for å gå en tur. Hva gjør du her? - Jeg måtte finne et sted jeg kunne være i fred. Jeg måtte finne å tenke. - Hva tenkte du på da? - Deg, sier han lavt.
Jeg hjerte mitt hopper over et slag.
- Nicki, jeg beklager, men jeg har fått følser for deg. Jeg vet at det er umulig, men jeg ber om få en ny sjanse. Men gjør det du føler for, sier han og møtter blikket mitt.
- Tyler, jeg.. - I know, I can't fix your heart with. - Tyler, jeg har fått følser for deg også, sier jeg.
Det er sant. Jeg har følser for han og tror ikke kommer endre seg.
- Har du? Spør han overrasket. - Ja, jeg har det, sier jeg.
Tyler får et smil om munnen. Han trekker seg nærmere meg.
Han plasser to fingre under haken min. Og før jeg vet ord av det plasser han leppene sine på mine.
Jeg kan la være smil mens han gjør det. Endelig har jeg kommet hjem. Og hjerte mitt er igjen blitt helt. Skulle bare en mobber til.

----------------------------------------------
Dette var den siste delen av "You can't fix my heart"
Håper dere likte den. Takk til de som har kommentert, votet og lest 😘😘💖 Betyr mye 😊