You can't fix my heart

Kapittel 31

Jeg greier ikke å la vær å tenke på Nicki. Jeg utrolig dårlig samvittighet. Hvorfor måtte jeg begynne og mobbe henne? Hvorfor?
Jeg husker godt første gangen jeg så henne. Jeg hadde nettopp startet på skolen. Det var i begynnelsen av 7.klasse.
Vi var i kantina og selvfølig var det et eller annet som skjedde. Vel, det endte med at en vis person greide å søle vann på meg.
Og som den korte lunte jeg hadde og har så ble jeg rasende på henne.
- Du skal få svi for dette, hvisket jeg i øret hennes rett før jeg forlot kantina den gangen.
Etter den hendelsen begynte jeg å erte henne. Som for eksempel å si at hun at hun hadde problemer med beina og st hun kunne ha jobbet som klovn. Og sånn forsatt jeg bare.
Det endte jo med at alle vennene hennes forlot henne, unntatt Madelyn. Jeg er glad for at Madelyn ikke forlot henne. Tenk om hun hadde gjort det? Hva ville ha skjed med Nicki?
Tenk om hun hadde tatt selvmord?! Å nei, tenk om hun hadde gjort det!
Jeg aner ikke hva jeg skulle ha gjort da. Jeg vet seriøst ikke det.
Og jeg vet heller ikke hva jeg skal gjøre for at Nicki skal stole på meg. Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre.
Nicki er følsom jente og det skal ikke mye til før hun blir knust. Hun er akkurat som tallerken hun knuste for noen dager siden.
Jeg er nødt til å finne limer og få limte det sammen igjen. Jeg må bare finne limet, men hvor er det? Jeg aner ikke hvor jeg skal lete.

- Tyler? Spør læreren jeg skvetter og ser mot tavla.
- Hva? - Vet du svaret? - Æhh, den franske revelusjoen, sier jeg usikkert. - Vel, det er ikke helt riktig. Jeg lurte egenlig på om du kunne fortelle meg hva hydrokarbon er, sier læreren.
Jeg hører at noen små humrer. Jeg sukker.
Jeg snur meg rundt til de små ler. Jeg sender dem et ler-du-av-igjen-så-vil-jeg-få-deg-til-angre-blikk. Eller enklere sagt, et drepende blikk.
Jeg snur meg igjen. Folk har sluttet å le.
Det føles mer ut som at varm ble tatt dratt ut av rommet.
Ikke rart at Nicki hater meg. Jeg oppfører meg som en iditot.