Kan livet bli mer snudd på hode???

kapittel 5

LOUISE'S POV
da jeg skjønte hva jeg hadde sakt tok jeg hendene fort foran munnen. jeg kjente jeg hadde tårer i øynene. jeg gråt. jeg løp ut døra og ut av skolen mens rutt bare så på meg med store øyne. hvorfor sa jeg det. det var jo ikke meningen. hva var det som gikk av meg.

før jeg vist ordet av det satt jeg på bakken. midt i veien. jeg så opp. jeg hadde sprunget inn i en gutt. han så litt sjokka på meg. det var vel kanskje ikke så rart. jeg hadde jo løpt rett inn i han mens jeg gråt.

jeg så meg litt rundt. vennene hans så også litt sjokka på meg. jeg hoppet opp av bakken og skulle begynte å springe mot skogen igjen, der jeg kunne være i fred. da jeg kjente en sterk arm som hadde tatt tak i overarmen min. jeg snudde meg. det var han jeg hadde sprunget rett inn i.

"SLIPP MEG" ropte jeg til han mens jeg nesten var kvalt av gråten. han slapp ikke. han sto bare å så på meg. jeg prøvde å dra meg bort fra han, men han var mye sterkere enn meg. han sto å så på meg en stund til før han snudde seg å sa til vennene sine

"bare gå i forveien jeg kommer snart" vennene hans bare nikket å begynte å gå i den retningen jeg kom fra.

gutten hadde fortsatt ikke sluppet meg så jeg kunne ikke stikke av. "går det bra" spurte han.

ser det ut som det går bra. tenkte jeg men sa det ikke. han ville jo bare være høflig. "ja" svarte jeg bare enkelt.

jeg hadde fått roet meg litt ned og prøvde ikke stikke av lenger. han hadde fortsatt ikke sluppet armen min. han gikk mot en benk og jeg fulgte etter. hadde liksom ikke så mye valg. han hold meg jo fortsatt. han satt seg ned å det gjorde jeg også. da slapp han armen min.

GUTTEN'S POV
"hva er i veien" spurte jeg henne. hun svarte ikke. Bare så ned på hendene sine.

når jeg tenkte meg om kjente jeg henne igjen. jeg hadde sett henne en gang mens hun var med vennene sine. hun går i klassen under meg. hun går i 8 klasse. jeg går i 9 klasse. hun er egentlig jævlig fin. hun var så søt å jeg ville bare klemme henne å si at alt ville ordne seg uansett hva det var. jeg likte ikke se henne sånn.

tankene mine ble brutt da jeg så en dame komme springende.

"LOUISE. LOUISE." ropte hun.

da kom jeg på det. jenta som satt ved siden av meg heter jo Louise. det hadde jeg helt glemt. jeg snudde meg mot henne. hun så litt redd ut og hun hadde fått tårer i øynene igjen.

hun reiste seg fort opp fra benken før jeg greide å få tak i henne var hun allerede på vei inn i skogen.