Jeg greide ikke tenke klart.
Jeg fikk ikke ut et eneste ord. De satt liksom bare fast i halsen min. De kom seg ikke ut. Hver gang jeg lukket opp munnen for å si 'hva i helvete er det du snakker om' kom det ikke ut en eneste lyd. Munnen min bare åpnet seg men når det ikke kom ut en lyd lukket den seg
"louise skulle du ha noe på den kiosken må du forte deg. Fergen kommer nå" Robert kom bort til oss. Han hadde vell ikke hørt noe av det som hadde skjedd.
"og hvorfor sitter du på bakken" sa Robert å så ned på meg. Jeg hadde ikke merket at jeg fortsatt satt nede på bakken. Rompa mi begynte også å bli litt kald har nede, men jeg greide ikke reise meg. Jeg stod bare å så fra Robert til han andre mannen.
Robert så nok hvem jeg så på får han snudde seg til mannen og sa "hei, jeg er Robert" "Kristoffer" svarte mannen og tok tak i hånden til Robert og hilste. det ble en liten pinlig stillhet. jeg satt fortsatt på rompa nede på bakken og så fra Robert til han mannen som tydeligvis het Kristoffer. vi fikk også noen rare blikk som jeg skjønner siden jeg sitter her på bakken og ser ut son en gullfisk son sitter og åpner og lukker munnen sin.
og plutselig va det som om jeg kom til meg selv igjen. jeg ristet på hode for å få tankene på rett plass. så reiste jeg meg opp. sånn stod vi en stund før jeg endelig klarte å si noe. "i slekt?" det var jo som om vi hadde stått her i timesvis bare for å høre at jeg sa to ord.
Robert så rart på meg mens han andre mannen eller kristoffer som han het sto å nikket. jeg ventet spent på at kristoffer skulle si noe videre men når det så ut som han ikke hadde noe planer om det sa jeg "hvordan"
"jo det skal jeg si deg" svarte kristoffer. "det her høres kanskje rart ut men jeg er faren din"
ESTÁS LEYENDO
Kan livet bli mer snudd på hode???
De TodoLouise er 14 år og går på ungdomsskolen Hun er ei helt normal jente og har flere venner Hun bor sammen med mamma, pappa og storesøsteren Mia. helt til en dag. familien hennes kommer i en alvorlig ulykke. hva skjer nå? kommer de til å klare seg. Og...
