Kan livet bli mer snudd på hode???

kapittel 9

LOUISE'S POV
Jeg gikk inn på politistasjonen og ble møtt av en politimann. han så på meg med et alvorlig ansikt.

"hva er det" spurte jeg blid. jeg var fortsatt i godt humør etter det som hadde skjedd.

"bestemoren din sin begravelse er i morgen tidlig."

hvorfor måtte det absolutt være i morgen. da kan jeg ikke gå på date med den fyren jeg tror jeg liker. jeg er ikke helt sikker. jeg har liksom aldri vært forelska før. men når jeg kysset han på kinnet kjente jeg tusen sommerfugler som fløy kappløp inni magen min. jeg blir varm bare av tanken på han. det kan jo bety at jeg liker han. jeg hvet egentlig ikke helt...

"Louise jorden kaller" sa politiannen og viftet noe voldsomt foran øynene mine. var jeg så borte i mine egne tanker?

"hvor er begravelsen da?" hvis den var her kunne jeg jo bare møte Jason tidligere i dag.

"den er der hun bodde" svarte politimannen.

"crap!!!" det er jo fem timer vekke. klokken er jo 4. hvordan skal jeg rekke begravelsen da. det er værtfall ikke snakk om å møte Jason igjen i dag.

"hallo" politimannen sto igjen og viftet hennende sine foran tryne mitt som om han var gal.

"hva har skjedd med deg. du er så glad som en sol. og du blir bare borte i dine egne tanker" sa han og så på meg med et lurt smil.

"ingenting" svarer jeg like lurt tilbake

"når starter begravelsen da?"

"klokken 10 så det er best vi forter oss" svarer politimannen.

"skal vi dra nå" sa jeg med ett litt forvirret utrykk i ansiktet.

"ja" sa politimannen oppgitt. og hvis jeg ikke har nevnt det før så heter politimannen Robert så jeg skal begynne å kalle han det.

vi hadde kjørt et godt stykke nå. før vi begynte å kjøre måtte jeg pakke en liten bag med noen greier. jeg skal nemelig være der noen dager.n

nå satt jeg bare på mobilen og prøvde å finne ut hvem som skulle komme med å sende melding til litt foskjellige folk.

"da var vi på fergekaien. er det noe du vil ha mens vi venter? det er en kiosk rett der borte" sier Robert. det var først nå jeg merket at vi hadde kjørt i 3 timer. da var det bare 2 igjen. vi kom til å være fremme i 8 tiden.

"ja takk" sa jeg og gikk ut av bilen på vei til kiosken.

jeg kom ikke så langt før jeg satt på bakken. "faen i helvete, så flink du er til å gå inn i ting" sa jeg sarkastisk til meg selv.

da lukket jeg opp øynene. jeg hadde ikke gått inn i en ting. jeg hadde gått inn i noen sko. øynene mine flyttet seg lenger opp. det viste seg at det satt en person fast i disse skoene. personen som sto der så bare rart på meg før han rakk ut hannden sin for å hjelpe meg opp mens han sa "dårlig dag eller, louise"

hææ hvem var det? hvordan vise han hvem jeg var? kanskje han er synsk? det hadde bare vært så stilig. men serr, hvem var det og hvordan viste han navnet mitt?

og som om han kunne lese tanker sa han "du husker meg kanskje ikke, men vi er i slekt"

???????????????????????????????? var alt som sto oppi hodet mitt. ARE YOU FUC*INGS KIDDING ME... hvorfor i helvete har ikke jeg sedd den personen der før. hvorfor møtes vi nå?