Kan livet bli mer snudd på hode???

kapittel 8

JASON'S POV
jeg trenger ikke gå tilbake til timen så nå står jeg utenfor skolen ilag med Louise. jeg vil liksom bli kjent med henne å denne gangen var det jo bare tilfeldig at vi møttes. jeg får vel bare hoppe ut i det for jeg vil ikke at dette skal ta slutt.

"du Louise?" begynner jeg.

"hmm"svarer hun.

"vildublimedhjemtilmeg" spør jeg fort.

"hæ... kan du si det litt saktere?" sier hun.

"vil du bli med hjem til meg" sier jeg usikkert mens jeg biter meg i leppa. jeg ser bort på henne. hun ser ned på klokka. før hun ser opp på meg.

"javel......men da må du slutte å prøve å bite av deg leppa." jeg stoppet med å bite meg i leppa.

jeg så opp på henne. hun smilte det søte smilet sitt. jeg så henne inn i øynene. de var så vakre. jeg kunne stått å sett på henne i hele dag. hun var så nydelig. jeg ville bare lene meg fram å kysse henne.

"skal vi gå da" spurte hun.

"hæ....å ja" sa jeg å begynte å gå mot huset mitt. jeg hadde drømt meg helt bort i øynene hennes. jeg tror jeg liker henne. jeg liker å snakke med henne. jeg liker å være med henne. og jeg liker å trøste henne. Fordi jeg ikke liker å se henne lei seg.

LOUISE'S POV
Vi begynte å gå. vi var på vei hjem til han. jeg gikk på siden av han. han hadde svart hår og mørke øyne. han var faktisk ganske søt. han gjorde alltis alt helt perfekt.

"ta et bilde det varer lengst" sa han plutselig.

obs. jeg hadde stirret på han. jeg kjente at jeg ble rød helt fra hårtuppene til storetåa. jeg så bort for at ikke skule se at jeg rødmet. da tok han to fingre under haka mi og løftet hode mitt så jeg så på han. han er ca et hode høyere enn meg.

"du er søt når du rødmer" sa han.. det fikk meg bare til å rødme mer.

så kom en gutt bak oss på sykkel. "fått deg dame eller" sa han til Joson. Jason så bare stygt mot han før han sa. "kom deg vekk a mathias." jeg vet ikke hvorfor men jeg ble litt skuffa når han sa det. jeg vet ikke hvorfor. jeg gikk bare å så ned i bakken. han som tydelig hvis het Mathias syklet videre.

jeg og jason gikk bare videre i en pinlig stillhet helt til vi kom hjem til han. jeg tok raskt av meg skoene og jakka. jeg la fra meg sekken i gangen. jeg tok opp mobilen og sendte en melding til han som -liksom- skal passe på meg om hvor jeg var. så gikk vi opp på noe jeg antok var rommet til jason.

JASON'S POV
Vi gikk opp på rommet mitt. "hva vil du gjøre" spurte jeg henne. hun trakk på skuldrene å sa "vet ikke, du kan bestemme." jeg tenkte meg om hva vi kunne finne på. da jeg kom på det. vi kunne jo spille fifa. jeg hadde jo fått tv på rommet.

"vil du spille fifa" spurte jeg henne. "javel men da må du lære meg det." sa hun. jeg smilte et sjevt smil å nikket

jeg hadde skrudd på tv-en og hentet 2 kontroller. jeg ga den ene til Louise. vi startet spille og Louise startet med ballen. jeg hadde forklert hvor hun skulle trykke for å gjøre hva. det gikk litt tid før hun skjønte. det var litt søtt.

vi hadde nå spilt fifa i en og halv time. Louise hadde blitt litt god. men jeg er bedre enn henne ennå. nå hadde hun hadde ballen. jeg tenkte å være snill så jeg lot henne skåre å gjorde sånn at det ikke var så veldig tydelig. hun hoppet opp av senga og jublet med en liten seiersdans. det var veldig søtt.

"jeg er så mye bedre enn deg. jeg leder. jeg leder" for hun å sang rundt om i rommet mitt.

"tror nok du burde sjekke igjen" sa jeg. hun snudde seg å så mot tv-en.

"det der er juks" sa hun å dyttet meg i armen når hun så at jeg hadde skåret mens hun for rundt i rommet å jublet.

LOUISE'S POV
Politimannen hadde ringt. jeg måtte begynne å gå tilabake til politistasjonen. nå sto jeg i gangen til Jason og kledde på meg yttertøyet.

"jeg kan følge deg hjem" sa Jason. jeg fikk et smil om munnen. han var bare så søt å snill. "takk"sa jeg.

han begynte å kle på seg jakke å sko. når begge var klar gikk vi ut døra. "hvor bor du da" sa Jason. da forsvant smilet mitt. han viste jo ikke at jeg bodde på en politistasjon. ikke hadde jeg så lyst til å si det heller. da ville han bare begynt å spurt hvorfor. å jeg vil virkelig ikke ødelegge resten av dagen min på å tenke på det. dette hadde vært den eneste dagen siden ulykken at jeg ikke hadde tenkt på det 24/7.

"ehh. rett borti her" svarte jeg raskt. han bodde faktisk ganske nærme politistasjonen

JASON'S POV
Når jeg spurte Louise om hvor hun bodde ble det søte, varme smilet hennes borte. det var noe galt det viste jeg bare. men hva det var viste jeg ikke. jeg tror heller ikke det er det rette tidspunktet å spørre om det heller.

etter at vi hadde gått i ca. 2min. stoppet hun. "jeg bor rett borti her. du trenger ikke følge meg lenger" sa hun. da begynte jeg bare å lure enda mer. hun ville virkelig ikke at jeg skulle vite hvor hun bodde. da fikk jeg en ide. "greit men da må du bli med meg på date" sa jeg selvsikkert

LOUISE'S POV
hørte jeg rett. hadde HAN bett MEG ut på date. jeg viste ikke hva jeg skulle svare. jeg stod der bare stiv som en stokk. det gikk noen mennesker forbi. de måtte vell ha syntes at jeg lignet på en komplett idiot. var han seriøs nå. likte han meg faktisk? likte jeg han?

han hadde snudd seg for å gå. "vent"ropte jeg etter hen. han snudde seg og så faktisk litt trist ut. jeg gikk bort til han før jeg sa "

jeg blir gjerne med deg ut på date"

"kult jeg kan hente deg klokken 7 i dag"

"greit vi møtes akkuratt her" sa jeg før jeg kyset han på kinnet og for sånne teite jentehopp bortover veien. jeg snudde meg like før jeg kom til en sving. det var vist hannes tur til å se ut som en komplett idiot. jeg fniste litt av tanken før jeg gikk videre.