Kan livet bli mer snudd på hode???

kapittel 14

LOUISE'S POV

----------2 UKER SENERE----------

Jeg aner ikke hvor lenge dager jeg har vært her. det er ikke noe kalender eller klokke her nede. det eneste jeg vet er at det er noen dager siden og klokken jeg har på armen stoppet en eller annen gang når den var fem på to. jeg er også blitt tynnere. jeg er litt for stor i kjeften så jeg har ikke fått mat her. jeg får ikke lov å gå ut. jeg har egentlig bare sittet nede i denne kjeller hele tiden. også kommer T inni mellom, men når han kommer får jeg bare straff for et eller annet.

jeg er blitt så svak av å ikke få mat eller drikke at jeg kan så vidt gjøre noe. og snakke har jeg ikke gjort på mange dager. det er ingen å snakke til og hvis jeg snakker når T er her sier jeg bare gale ting så får jeg ikke mat eller drikke. nå har jeg sakt så mye at jeg får ikke mat eller drikke på en månde fra nå pluss at han har begynt å slå og sparke meg som en ny straff.

jeg begynner å tro at jeg aldri kommer til å bli funnet.

ROBERT'S POV

Det har gått to uker siden Louise ble kiddnappet. faren hennes er i London igjen og håper at hun kommer trygt hjem snart. når vi kom tilbake var jo meningen at hun skulle flytte til London med familien sin. det er bare det at hun vet ikke at hun adoptert pluss at de som har kiddnappet henne må være ganske dyktige for politiet har brukt mye midler for å prøve å finne henne. og hvis de ikke finner henne i løpete av 24 timer gir de opp søket.

----------2 timer senere----------

det var like før jeg ga opp håpet om å finne henne selv, men der var før de som kiddnappet henne var domme nok til å sende en e-post og be om penger. de er åpenbart ikke så flink som vi først trodde for vi har greid å spore opp hvor den kom fra.

LOUISE'S POV
Det noe rart som skjer. jeg hører ting som knuser og mennesker som roper oppe. de pleier jo å være høylytte og knuse ting, men dette er noe annet. mer greier jeg ikke tenke før døren åpnes og mange politifolk braser inn på rommet med våpen. jeg sitter i hjørne av rommet og bare stirrer på de.

ut av alle politifolkene som stormer inn på rommet kommer Robert han ser meg og løfter meg opp. Endelig er det et kjent fjes. Selv om jeg bare har vært med han i noen dager føler jeg meg trygg når han er der. Jeg vet at han ikke vil skade meg.

han løfter meg inn i en sykebil. jeg hører sirener det er fra ambulansen jeg er inni. det er to leger rundt meg i lag med Robert. legene spør mange spørsmål, men jeg greier ikke få de med meg. hode mitt kjennes ut som det dunker og munnen min er knusk tørr fordi jeg ikke har fått mye vann eller mat.

etter en liten stund ser det ut som legene har gitt opp at jeg skal svare. de begynner og snakke til hverandre. det siste jeg får med meg før alt blir svart er at ambulansen stopper og at jeg blir trillet ut. den kalde luften treffer hunden min før jeg triller inn på sykehuset og begynner og høre mye roping

det neste jeg vet er at jeg er i en LANG drøm løs søvn