LOUISE'S POV
De er død. De er virkelig død. Jeg skjente knærne begynne å riste og føttene mine ble til gele. Jeg greide ikke stå lenger. Jeg kolapset sammen på bakken og beynte å gråte.
Hva skulle jeg liksom gjøre nå?
Alle jeg var glade i var døde.
Hva kom til å skje med meg?
Hvor skulle jeg bo?
Jeg tviler på at jeg får lov å bo alene.
Jeg greide ikke tenke på noe annet.
Jeg kom ikke til å se dem igjen.
Jeg hørte et båthorn så jeg så opp. Der var fergen kommet tilbake. Jeg brydde meg egentlig ikke. Jeg prøvde å reise meg, men jeg datt bare sammen på bakken igjen. Robert løftet meg opp og bar meg inn i bilen mens jeg gråt inn i skulderen hans. t-skjorten hans var nå gjenomvåt på skulderen.
ROBERT'S POV
Jeg så ned på stakars uskyldige Louise. Hun gråt ned i skulderen min. Det var så synd i henne. Hvorfor skulle det skje så mye fælt med ei så grei og snill lita jente. Hun var jo helt knust men det var fortsatt mye hun ikke viste. Alt skjedde så fort for henne.
Jeg bærte hun inn i bilen og kjørte ombord på fergen. Det så ut som hun hadde roet seg litt ned. Hulkene kom værtfall med større mellomrom. Vi gikk opp trappene og ut på dekk så hun skulle få seg litt frisk luft. Hun satt seg ned på en av benkene og bare så ut på havet. Jeg gikk inn igjen og kjøpte en flaske vann. Da jeg kom ut igjen hadde hun ikke flyttet seg en millimeter. Det så ikke ut som at hun merket at jeg var borte en gang. Jeg ga henne flasken og fikk ett lavt lite takk tilbake.
Vi var kommet fram til der vi skulle være. Vi skulle bo hos onkelen hennes. Det var også han og tanten hennes da som hadde planlagt bryllupet. Med en gang vi kom gikk Louise og la seg. Hun spiste en gang ikke noe. Jeg begynte å bli urolig for henne. Hva ville skje når hun fikk vite resten.
jeg satt i stuen og snakket med tanten og onkelen hennes. de viste at hun var adoptert.
"de skulle fortellr henne det den dagen hun fylte 14. de mente det var da hun var gammel nok til å forstå" sa onkelen som het bernt.
"hvet dere noe om den biologiske familien hennes" spurte jeg.
det var tanta hennes som het gerda som svarte "nei vi vet bare at faren heter kristoffer og moren heter margaret også har hun ingen søsken så vidt jeg vet"
LOUISE'S POV
Det var blitt morgen og jeg våknet av at noen sto og visket utenfor rommet mitt.
"skal vi vekke henne nå?" var det noen som spurte.
jeg tipper at det var tante. "ja, bare gjør det du jeg må gå å skifte" svarte noen. den noen var sikkert onkel.
tante kom inn i rommet. "er du våken alt, vennen" spurte hun.
jeg nikket bare på hode.
"du må begynne å gjøre deg klar til begravelsen.. den starter om 2 timer" sa hun og forlot rommet.
jeg gikk bort til bagen min og tok ut en svart kjole og en mørk strømpebukse. jeg krøllet håret og gikk opp for å spise frokost.
når vi var ferdig med frokosten kjørte vi til kirken der begravelsen skulle være. Robert ble ikke med i begravelsen. han sa at han måtte ordne noe greier. hva slags greier ville han ikke si.
vi parkerte bilen og det var allerede mange som hadde kommet. jeg skjente ikke igjen noen. helt til jeg så broren min stå mitt blant alle personene. jeg sprang bort til han og klemte hen hardt. han bodde ikke hjemme fordi han var voksen. han var 26 år. jeg vet det er mye men foreldrene mine var ikke akkuratt unge. han var høy og har karamel brunt hår og grønne øyne.
------------hopper over begravelsen for den er kjedelig-------------
da vi kom hjem sa Robert at det var endring i planene. vi skulle dra tilbake med en gang. han hadde en overaskelse til meg. selvom jeg tviler på at det kommer til å gjøre meg noe glad.
ROBERT'S POV
Jeg hadde kontaktet den biologiske faren hennes. hun skulle flytte til London og bo med den biologiske familien hennes. når vi var framme hadde jeg avtalt og møte faren hennes på politistasjonen. han skulle ta det første flyet til Norge
Louise skiftet klær og sa hade til tanten og onkelen sin. så satte vi oss i bilen og begynte på veien tilbake. det tok bare en time og komme til fergekaien. mens vi var og ventet på at fergen skulle komme skulle Louise gå på do på en kiosk rett borti her.
LOUISE'S POV
Jeg var på ferdig på do og gikk ut av 'båsen' for å vaske hendene. når jeg så opp i speile så jeg en mann stå bak meg med ett ekkelt glis på ansiktet. han hadde svart og og mørke brune øyne. han var høy og hadde litt mørk hud.
jeg snudde meg rund og så opp på han. han var ca to hode høyere enn meg. hva gjorde han på jente doen. mer rakk jeg ikke tenke før jeg hadde fått en bag over hode. jeg prøvde og rope men da slo han meg bare i magen. ha slengte meg over skulderen og bar meg ut og slang meg ned. jeg hørte dører som åpnes og lukkes. så hørte jeg lyden av en motor som startet og baggen ble dratt av hode mitt.
jeg satt bake i en bil. det var ganske mørkt så jeg blunket ett par ganger for å få øynene mine til å vende seg til lyset. da så jeg 3 menn sitte i bilen. han jeg så på do og som hadde tatt meg hit kjørte bilen. de to andre så veldig lik ut. de var sikkert tvillinger. de hadde mørke brint hår og mørke øyne.
da gikk det opp for meg. JEG HADDE BLITT KIDNAPPET!!!!!!!!!!!!!!
YOU ARE READING
Kan livet bli mer snudd på hode???
RandomLouise er 14 år og går på ungdomsskolen Hun er ei helt normal jente og har flere venner Hun bor sammen med mamma, pappa og storesøsteren Mia. helt til en dag. familien hennes kommer i en alvorlig ulykke. hva skjer nå? kommer de til å klare seg. Og...
