the Magic White Wolf

Stort hus Stor skog

Huset var enormt. Skjønner ikke hvorfor vi, en familie på fire, flyttet hit! Huset var hvitt med svart tak. Det var en STOR skog rundt det. Veien inn var en grusvei, ikke en sånn dårlig en, men en superbra en. Wow, bare, wow. Maya Eline gikk ut av bilen sammen med mamma.
"Dette var faktisk fint" sa hun. Vent litt, var det uten sarkasme?
"Det er bra" sa mamma og smilte. Huset var ikke slitt og gammelt, men ganske nymalt og nytt.
Vi bar inn alle tingene og pakket ut møblene. Klokken var ca 23.00 da vi var ferdige med å pakke ut møblene til stua.
"Jeg går å legger meg" sa jeg.
"Ja, det er nok lurt" svarte mamma med et smil. Maya Eline ble med. Egentlig så var sengene bare madrasser, men vi skulle ordne soverommene i morgen.

Dagene gikk og etter 9 dager var alle møblene og mesteparten av tingene satt på plass. Jeg hadde fått et stort rom, med lyseblå vegger og hvitt tak og hvite gardiner på to store vinduer. Det var veldig fint.

"Jeg går ut en tur i skogen!" Ropte jeg til mamma.
"Greit, men vær forsiktig! Og husk å ta med telefon!!" Svarte hun bekymret som alltid.

Jeg hentet mobilen (en iPhone 4s) og gikk ut. Jeg hadde på meg de neon orange joggeskoa mine og jeg hadde på meg den grå joggebuksen og den grå hettegenseren min. (Veldig fargerikt, jeg vet.) Så var jeg i skogen. Det var lyst og fint, men samtidig mørkt og skummelt. Jeg gikk en halvtime da jeg bestemte meg for å gå tilbake. Men da så jeg noe, jeg visste ikke hva det var, men det beveget seg. Jeg var en reddhare, ikke en liten, men en stor. Jeg kjente pulsen gå fortere og jeg ville bare ut av den fordømte skogen. Men da jeg så hva det var begynte jeg nesten å le, det var jo bare Terra. Han luntet mot meg helt ubegymret. Jeg skjønte ikke at jeg hadde merket han før. Plutselig ringte mobilen, jeg skvatt og hoppet litt mens Terra rygget unna meg.
"Er Terra hos deg?!?" Hørte jeg en bekymret mor si.
"Ja, han kom i stad... Ossen det?"
"Nei, han stakk av for for ti minutter siden, han fulgte sikkert luktsporet ditt da."
"Ja, han gjorde nok det. Men bare så du vet det så kommer jeg hjem om ca en halvtime."
"Ok, hade"
"Hade" og da var samtalen avsluttet. Vi gikk og gikk. Tilslutt var vi hjemme, men da jeg så meg tilbake så jeg en hvit ulv med isblå øyne ca tjue meter fra oss. Jeg blunket. Var det ekte? Ja, ja det var det. Jeg kjente at hjertet mitt gikk fortere, ikke av redsel, men av glede av å se favorittdyret mitt i levende live i naturen og ikke i fangenskap. Den  så på meg og jeg så på den. Den var fantastisk. Terra så på den han og. Han var ikke det minste redd. Så, begynte ulven å ule og av å lese masse om ulver så visste jeg at det betød at den signaliserte med flokken hvor den var og hva som var der. Like etter så hørte vi en annen uling ganske langt borte, så svak at jeg nesten ikke hørte den. Men den var der. Så løp ulven og jeg sto der og måpte.
"Hva står du der for? Det er middag." Sa moren min.
"Så du den?!?"
"Hva da, vennen?" Spurte hun
"Ulven vel, men du hørte den vel!?!" Sa jeg opphisset og glad
"Jeg hørte da ingenting, hvis du tuller så er det ikke morsomt. Du vet det?"
"Ja, men jeg tuller ikke!"
"Kom å spis middag." Ikke noe mer. Hun trodde ikke på meg. Rett og slett. Men jeg visste at den var der. Og i morgen skulle jeg lete etter den.