the Magic White Wolf

Ikke død?

Roran P.o.V

Dagen var kommet. Begravelsen til Raja. Jeg sto foran speilet. Rettet på det grå slipset Raja hadde ment passet best til meg og konkluderte at jeg var ferdig. Jeg skulle akkurat til å gå ut av døren med mamma da jeg kom på noe. Jeg løp inn og hentet det før jeg skyndte meg ut igjen.
"Hva hentet du?" Spurte mamma. Hun hadde en pen, enkel, svart kjole uten armer. Og en svart cardigan over. Hun holdt de grå rosene vi skulle gi til henne. De var noen av de magiske plantene i skogen. Jeg tok dem.
"Noe Raja vil li-" jeg stoppet meg selv. "Noe Raja ville likt." Den dempede stemmen min var det eneste som hørtes. Mamma hikstet, la hånden på skulderen min og så gikk vi. Vi visste pappa ville møte oss ved begravelsen.

Charles P.o.V

Jeg hørte selvfølgelig på det Roran sa til oss om slipsene. Jeg hadde på det røde hun mente passet best til meg. Jeg visste Roran hadde det grå. Og at Christian hadde det svarte. Jeg tenkte tilbake på når Raja hadde sagt dette. Hun hadde sittet i sofaen hjemme hos meg når hun, Roan og Christian var over og plutselig sa hun det. "Hvis dere skulle brukt slips... Måtte du, Roran, hatt et grått, for det ville stå til øynene dine, du Charles... Måtte brukt et rødt." Jeg hadde rynket brynene og spurt hvorfor. Jeg hadde jo ikke røde øyne? Hun hadde ledd og Roran hadde smilt av den klokkeklare latteren. "Du ville bare passet til rødt best." Da hadde Christian kommet inn i samtalen. "Hva med meg? Brunt?" Igjen hadde hun ledd og igjen hadde Roran smilt. "Nei, absolutt ikke..." Alle hadde sett på henne, for vi skjønte ikke hva hun mente. "Du måtte ha et hvitt, for det blir en kontrast til håret ditta." Vi hadde også spurt hva hun mente om Tim og Edvin. Hun hadde tenkt seg om. "Edvin... Måtte ha hatt et mørkeblått og Tim... Et mørkegrønt." Roran hadde kommet på dette og foreslo det for alle. Så vi hadde det. Jeg plukket opp buketten med røde roser og gikk ut sammen med mamma og pappa. Før jeg kom på noe. Jeg løp inn igjen og hentet det.
"Hva hentet du gutt?" Pappa hadde et nysgjerrig blikk.
"Noe." Svarte jeg enkelt før jeg begynte å gå.

Christian P.o.V

Da jeg kom ned fra loftet hvor rommet mitt var, var allerede Tim og Edvin der med de mørkegrønne og -blå slipsene mine de fikk låne. Jeg hadde mitt hvite. Mamma så på meg med et sorgtungt blikk. Jeg hadde de hvite rosene i hendene mine. Tim bar noen grønne planter med en liten hvit blomst og Edvin hadde en haug med forskjellige blå blomster. De jeg kunne navnet på var blåklokke, blåveis og... Nei. Jeg husket ikke alikevel. Jeg skulle til å spørre om vi skulle gå for å lette på den tunge stillheten men kom på noe. Jeg løp opp så fort jeg kunne, åpnet skuffene til jeg fant det og gikk rolig ned igjen. Mamma så på meg med et nysgjerrig blikk. Jeg ristet på hodet.
"Skal vi gå?" Spurte jeg og gikk ut døren. De ro brødrene mine og moren min fulgte etter. Jeg ledet an.

Roran P.o.V

Når jeg så henne i kista... Til og med når hun var død var hun nydelig. Den svarte kjolen hun hadde på seg var røff, men elegant... Som henne. De svarte, tynne, høyhælte skoene var ikke akkurat pene. Men hun likte dem. Sa de hadde en egen skjønnhet sammen med de rette tingene. Hun hadde rett. De sto bra til kjolen og det rette håret som... Som var nå så glansløst, helt livløst og hun pustet ikke... Ikke i det hele tatt. Hun var død. Hun var død. Hun kom ikke til å åpne de havblå øynene med et hint av grønt innerst og grått innimellom lenger. Aldri lenger le. Hun lo alltid. Med mindre hun var trist. Da lo hun ikke. Da snakket hun. Fort eller sakte og jeg måtte roe henne ned... Enten i huset mitt eller leiligheten hennes. Jeg så på de rosa leppene hennes. De var farget med favoritt leppestiften hennes. Den jeg hadde gitt henne. Deretter så jeg på håndleddene hennes. De var foldet over magen. Men elvfølgelig var det ikke på. Skuldrene mine ristet og Charles og Christian klemte meg samtidig.
"Jeg tok med noe. Jeg vet ikke om dere tok det med, jeg hadde helt glemt det." Hvisket jeg da de slapp meg. De gråt de og.
"Jeg tok det med. Hvis vi snakker om det samme." Mumlet Charles.
"Armbåndet?" Spurte Christian og viste det fram. Det samme gjorde Charles og til slutt meg. Christian sitt var svart med en helt hvit og en blå stripe. Charles sitt var svart med en rød og en blå stripe og mitt var svart med en mørkegrå og en blå stripe. Jeg hadde hennes også. Det var helt svart, som vårt. Men også med farger. Som vårt. Hun hadde en hvit, en rød, en grå og en blå. Vi visste hva det betydde. De fire fargene. Det var oss. Hun sa det aldri, men vi visste det. Det at alle hadde en blå stripe betydde at hun alltid var med oss. Det at hun hadde alle fargene betydde at vi alltid ville være med henne. Jeg så på armbåndet hennes en siste gang før jeg skulle ta det på henne. Men noe stoppet meg. Hendene hennes. De hadde lange negler. Raja hadde ikke lange negler.
"Charles?" Stemmen min var hes.
"Hm?"
"Hvem var det som pyntet henne?" Jeg visste han visste det, på grunn av Tobias. Han tenkte seg om.
"Lilja og noen venner av henne. Ossen det? Liker du det ikke?" Stemmen hans skalv. Jeg riset på hodet.
"Nei, nei, det er ikke det. Men bli med meg." Vi løp ut av rommet på protester fra alle. Jeg ble mer og mer oppspilt på tanken som kvernet rundt i hodet mitt. Utenfor i køen sto Lilja med alle hundene til Raja.
"Lilja! Lilja!" Jeg ropte på henne og hun snudde hodet mot oss. Ansiktet hennes var tårevått.
"Å, Roran, gutten min, hvordan går det med deg?" Jeg ristet på hodet.
"Det går, men jeg må spørre deg om noe så viktig at det står om Rajas liv." Lilja begynte å gråte for alvor og flere så sjokkert på meg. Jeg innså hva jeg hadde sagt, og at ingen andre visste om ideene mine.
"Nei, Lilja, du skjønner ikke, la meg forklare. Det kan hende Raja ikke er død. Det er det jeg mener." Ved disse ordene begynte alle i nærheten å snakke og snart var alle samlet rundt oss. Jeg så til og med noen som var inne som hadde kommet ut. Alle så forventningsfullt på meg og Lilja.
"Ikk- ikke død?" Spurte Lilja. Tessi boffet av at alle folkene samlet seg rundt oss og Lilja plukket den lille hunden opp.
"Nemlig, derfor må jeg spørre deg om det. Det kan hende hun lever og at dette bare er et triks fra trollmannen. Så derfor. Tok du eller vennene dine på sånne fake negler på Raja?" Alle så på meg som om jeg var gal av sorg og gikk tilbake til plassene i køen. Lilja bare sto der.
"Roran... Ærlig talt, dette er tullete. Kom igjen, vi går inn." Charles sin hånd la seg på skulderen min, men jeg ristet den av.
"Lilja?" Spurte jeg. Hun så på meg med et blikk fylt av sinne og med ett ble jeg redd.
"Nei. Jeg hadde ansvaret for neglene hennes og jeg tok ikke på joksenegler, jeg synes faktisk det var rart hun hadde så lange negler. Og så fint stelt også." Jeg snappet etter pusten og Charles og Christian skjønte også hvorfor jeg hadde løpt ut.
"Shit." Jeg løp inn igjen og så på Raja. Etter en stund fant jeg flere feil. Det var ikke striper i håret hennes. Og det var en anelse lysere. Øyevippene var alt for korte og nesen for spiss. Jeg så på leppene hennes og... Nei. Skaden svar ikke der. Når Raja hadde vært ni eller ti hadde hun falt på sparkesykkel og skrapt opp den høyre delen av nederste leppe så mye at når det var grodd var den så vidt større. Jeg tok mot til meg og åpnet øynene på liket. De var brun-grønne. Jeg så opp og gliste som en tulling. Snudde meg mot Charles og Christian.
"Charles, hent faren din og si at han må komme hit, Christian, hent Tessi, og de andre hundene hennes. Jeg tror at Raja lever, og hvis dette ikke er Raja, noe det selvfølgelig ikke er, kan vi være sikre ved at hundene hennes reagerer på henne." De nikket og løp av gårde. Jeg stirret på liket av personen som lignet Raja.
"Roran, du ville snakke med meg... Og hva er dette tullet med at Raja lever? Du ser vel at hun ligger død der?!" Tobias sto nå ved siden av meg. Jeg ristet på hodet. Deretter viste jeg ham alle feilene ved liket og like etter beviste jeg teorien med hundene. Bipp bare så på personen i kisten og da jeg sa at hun skulle gå til Raja så hun rundt seg, dermed satte hun seg ned. Terra reagerte likt. Tessi nektet å nærme seg henne, som når hun møter en fremmed og Erida knurret. Tobias var blek.
"Ikke død?" Stemmen skalv. Vi visste begge hva det betydde.
"Ikke død." Svarte jeg. Og jeg sikker på at alle forestilte seg hvordan Raja nå ble torturert av trollmannen og at alle hørte skrikene hennes i hodet.
"Ikke død." Gjentok jeg.

************************

Jeg er så lei meg for at jeg ikke har oppdatert på år og dag, men først ble iPaden strømtom, og da hadde jeg skrevet en del, og da jeg fikk den ladet opp var alt slette, og så klikka iPaden (den begynner å bli gammel) og dermed fikk jeg ikke gjort noe på sjukt lenge, jeg fikk bare til p skru den av og på med knappene, for den reagerte ikke når jeg trykte på skjermen. Men nå har jeg latt den være i en uke og det var visste det som trengtes, for i dag virket den. Uansett, håper dere liker kapittelet og takk for meg til neste gang. I dette kapittelet var det 1615 ord (uten A/N), bare så dere vet det. Skal prøve å få skifte passordet så jeg ha denne brukeren på telefonen, så blir det enklere å oppdatere