the Magic White Wolf

Neste morgen pakket jeg noe mat og drikke i en sekk og skrev en lapp:
"Er i skogen, har med telefon, Bipp og Terra." Det fikk være nok. Jeg tok på de oransje joggeskoa og tok den svarte allværs jakka mi og båndene til Bipp og Terra i sekken.

Etter å ha fulgt ulvesporene i en time, hørte Bipp og Terra noe. Jeg hørte ingenting, men jeg hadde ikke så god hørsel.
Jeg så rundt meg, men det kom en vind som blåste det lange lyse blonde håret mitt foran de blå øynene mine så jeg ikke så noen ting. Etter at vinden hadde stilnet så jeg at Bipp og Terra krøp sammen bak meg. Jeg skjønte ingenting, hvorfor krøp de tøffeste hundene mine sammen bak meg? Da så jeg det, det var den andre ulven, den vi hadde hørt ule. Eller, jeg trodde iværtfall det. Denne hadde svart pels og svarte og litt rødlige øyne. Den første ulven vi hadde sett var hvit med lyse isblå øyne. Den hvite var nydelig, majestetisk og faktisk avslappende mens denne... Denne var skummel og veldig... Veldig... Jeg finner ikke ord. Så knurret den svarte ulven og Bipp og Terra løp alt de hadde med halen mellom bena mot huset. "Ok det var jo veldig betryggende" tenkte jeg. Beistet av en ulv kom nærmere. Jeg ble livredd. Plutselig hoppet den på meg og satte tennene i strupen på meg. Jeg begynte å gråte.

Etter en stund var tårene borte og den svarte ulven slapp grepet om strupen litt. Men knurret advarende.
Jeg så den i øynene.
Den så meg i øynene.
Jeg prøvde å få den til å gå vekk.
Den strammet grepet om strupen igjen.
Så hørte jeg at et annet beist knurret.
Det var den hvite.
Jeg vet ikke hvordan men jeg bare visste det. Og da jeg snudde hodet så mye jeg tørte, så jeg den hvite. Og uten noe mer informasjon visste jeg hva den ville gjøre, hva den ble kalt og hva den svarte ulven ble kalt. Bare sånn plutselig. Bang!
Den hvite ulven kom til å angripe den svarte.
Den hvite ulven ble kalt "the Magic White Wolf". Men hun het egentlig Hvitpels.
Og den svarte ulven ble kalt "the Evil Black Wolf". Men han het egentlig Svartklo.
Hvitpels knurret, og Svartklo slapp taket om strupen min. Og så kastet Hvitpels seg over Svartklo. De bet om hverandre og et øyeblikk så det ut til at Hvitpels skulle vinne. Jeg var livredd, klærne var litt ødelagt, jeg hadde sår for alle tennene til Svartklo... Hvorfor løp jeg ikke? Hva kom mamma til å si? Hvitpels måtte vinne. Hun hadde overtaket. The Evil Black Wolf kom ikke til å slippe unna. Men så forandret alt seg: Svartklo skjøv beinet til Hvitpels fort bakover så hun snublet og han fikk overtaket. Dermed var plutselig Hvitpels på bakken og Svartklo sto over henne klar til å drepe henne. Nei, nei, nei, nei! Hun kunne IKKE bli drept! Jeg så meg om etter noe å kaste, hva som helst. Jeg så en stor kjepp og noen pinner, kongler og steiner. Jeg tok den store kjeppen og en knyttnevestor stein. Så, kastet jeg steinen og mens den fløy plukket jeg opp en ny stein. Den første traff, og Svartklo snudde hodet og knurret. Så sprang han mot meg og jeg gjorde klar kjeppen. Ti meter, fem meter, på to meter kastet han seg fram og jeg svingte kjeppen... Og traff. Jeg traff!
Jeg traff den i hodet. Det kom den nok til å merke ja! Men før jeg tenkte noe mer på det løp jeg bort til Hvitpels, hun var utmattet og øynene var ikke like skarpe og myke som før, men veldig matte. Jeg så på resten av henne, hun blødde mange steder, men det var for det meste småskader. Det jeg var bekymret for var de to store åpne sårene som var i sidene på henne og det ene i halsen.
"Hva skal jeg gjøre!?" Jeg vet ikke hvorfor, men jeg måtte snakke med henne fordi... Fordi... Det føltes riktig.
"Du må slappe av. Pust, pust. Så går alt bra." Jeg så på Hvitpels, hun kunne da ikke snakke? Kunne hun!? Munnen hennes hadde ikke beveget seg. Det måtte være innbildning.
"Ok, pust." Jeg fortsatte å snakke.
"Det første vi må gjøre nå er å få stoppet blødningen og få deg til et trygt sted." Deg tok av meg jakka og la den over henne. Så kom jeg på at vi alltid hadde et slags førstehjelpsskrin i sekken laget av tøy. Jeg dro det ut og åpnet det.
Så klarte jeg å rense sårene og få bandasjen rundt henne. Da jeg skulle ta bandasjen rundt halsen skjente jeg en slags snor av lær som satt rundt halsen hennes som et halsbånd. Men da jeg dro hånden rundt "halsbåndet" kjente jeg en liten tøypose, en liten kniv med slire og et lite horn. Det var akkurat lite nok til å bli skjult av pelsen. Hva skal en ulv med et horn og en kniv? Tenkte jeg. Jeg hektet av hornet og så på det. Det var laget av skinn og bein med bittelitt pynt. Jeg så på Hvitpels og det var som om litt av fargen i øynene hennes var kommet tilbake. Vi så hverandre i øynene og jeg skjønte at hun ville jeg skulle blåse i hornet. Så jeg gjorde det og det kom ut en veldig høy lyd. Jeg blåste og blåste til jeg ikke hadde mer luft igjen og da jeg stoppet var jeg svimmel. Og før jeg sloknet så jeg noen folk komme ut av ingensteds.

INFORMASJON
Ok, for det første håper jeg at boken er bra hittil.
For det andre så kommer jeg til å legge ut et kapittel hver uke.
(Jeg skal ivertfall prøve.)
Håper dere vil lese mer! 😊