the Magic White Wolf

Første trening går rett i dass på grunn av en kanin.

Lilja kom inn med et brett mat. Det ar en time siden jeg våknet fra marerittet. Det minte meg så om Alice. Vel. Ikke så rart. Det handlet jo om Alice.
"Går det bedre?" Spurte hun mykt. Jeg nikket. Hun smilte og gikk ut. Jeg satt igjen med brettet med mat. Det var brødskive med skinkepålegg. Jippi. Jeg likte ikke brødskive. Og i hvertfall ikke skinkepålegg. Jeg ga den til Terra. Så drakk jeg opp glasset med appelsinjuice. Jeg tenkte på marerittet. Var det underbevisstheten min eller var det trollmannen?
"Hva tror du Erida? Var det meg eller trollmannen?" Jeg klappet henne på hodet. Hun lukket øynene. Så så hun alvorlig på meg og pustet tungt. Jeg skjønte ikke hva hun mente. Jeg så på klokken. Oi! Klokken var allerede 11.00! Jeg skal være på den første treningen om ti minutter! Jeg hoppet opp fra sengen. Skiftet til en svart, tynn, tøyelig bukse og en svart singlet med en mørkeblå hettegenser over så jeg holdt varmen. Passet på at jeg hadde klokken, Alice sitt lilla armbånd, kjedet jeg fikk av henne og ringen min. Jeg løp ut døra med hundene hakk i hel. Jeg skyndte meg til rådsrommet. Jeg kom akkurat tidsnok. Jeg lente meg på lårene. Roran, Herkules og de lo lavt, men stoppet da Tobias så stengt på dem. Terra og Bipp gikk bort til Tim, de andre ble ved meg.
"Du rakk det." Mumlet han sarkastisk. Wow, såå snill.
"Så... Hva er det jeg liksom skal gjøre?" Spurte jeg andpustent. Tobias så på meg og skrev noe på en liten tavle han hadde.
"Kom." Var alt han sa. Jeg og de andre fulgte etter. Vi gikk gjennom mange ganger. Edvin hadde en sekk stappfull av et eller annet.
"Vet du hvor vi skal?" Spurte jeg Herkules. Han så bort på Roran som knyttet nevene.
"Nei, men jeg tipper overflaten eller noe," svarte han. "Har du egentlig snakket med Roran?" Jeg så uforståelig på ham. Roran? Nei.
"Nei, ossen?" Spurte jeg. Hadde jeg gått glipp av noe?
"Nei, det var ingenting. Bare lurte." Smilte han. Så tok han hånden min. Jeg lot ham ta den. Jeg var jo litt redd. Herkules klemte handen min, jeg klemte hånden hans. Roran gikk raskt forbi oss, til Christian. Jeg så spørrende på Herkules, han smilte og trakk på skuldrene.

Vi hadde gått til overflaten som Herkules trodde og nå var vi i en lysning. En svak vind rusket i tretoppene. Jeg så meg rundt. Jeg skvatt da jeg så Hvitpels. Hun satt ved siden av et tre midt i lysningen. Hun nikket til meg. Jeg nikket tilbake.
"Ok, Raja, gå bort til treet. Edvin, du skyter. Raja, når du er ved treet får du et minutt til å finne ut av hvordan de kreftene dine virker. Så skyter Edvin med kulene." Forklarte Tobias utolmodig. Da jeg var ved treet begynte jeg å tenke. Ved det nedbrente huset hadde jeg blitt sint. Da hadde jeg blitt til flammer. Flammer er et element. Jeg så på Hvitpels for hjelp, men hun bare så forventningsfullt på meg.
"Tiden er ute!" Ropte Tobias. Jeg så fort på Edvin som skulle til å kaste en slags kule. Den brant. Jeg løftet armene i et kryss foran meg av ren refleks. Jeg ventet på at smerte skulle komme, men det gjorde den ikke. Jeg så opp. Foran meg var det et digert skjold av ... luft. Jeg så ingenting, men det kom vind derfra. Kulen lå på bakken. Jeg pustet dypt inn og på en måte kjente på vinden. Den var frisk, med et lite hint av skogen. Jeg la merket til at vinden i trærne var borte. Jeg slapp hendene ned langs siden. Vinden gikk tilbake til trærne.
"Bra, neste gang, prøv å holde ut litt lenger. Uten at du for eksempel tar ned armene dine." Roste Hvitpels jeg gliste til henne. Edvin kastet enda en kule. Jeg konsa. Tenkte på hva som kom til å skje hvis jeg ikke stoppet kulen. Det skulle jeg ikke gjort. Jeg dikk panikk. Jeg bare dukket og kulen forsvant bak meg. Jeg hørte en liten eksplosjon og åpnet øynene. Hvitpels hadde stoppet kulen selv. Tobias skalv av sinne. Jeg lagde en grimase. Edvin og Christian hadde latterkrampe.
"Sorry!" Ropte jeg  og Edvin og broren lo mer. Men de stoppet brått. Alle stirret på noe bak meg. Jeg hørte Hvitpels knurre. Jeg snudde meg. Der sto det en diger kanin.
Og da mener jeg ikke diger som i en sånn vanlig stor kanin. Jeg mener kjempestor. Tenk deg en ca. tre meter høy, hvit kanin med røde øyne og spisse tenner som stirrer på deg som om den vil spise deg. Omtrent sånn.
Jeg hadde aldri vært virkelig redd for kaniner. Bare en mild fobi. Herved var jeg livredd. Den snuste i luften. Hvitpels klemte seg mot bakken. Jeg gjorde omtrent det samme. Altså, plutselig var jeg på "fast" grunn. Trodde jeg. Det føltes sånn. Jeg var i treet i treet. Uten meg. Jeg lå i toppen av treet. Som luft. Akkurat som da jeg ble til flammer. Herr Kjempekanin snuste fortsatt i luften. Så satte den i et hyl. Den skrek så det føltes som om ørene skulle sprenge. Kaninen hoppet. Rett mot Hvitpels.
"HEI! Se på meg! Jeg danser noe som jeg håper ligner tango!" Ropte jeg til den mens jeg danset noe jeg håpet lignet tango. Herr Kjempekanin snudde seg opp mot meg. Jeg stivnet. Øynene var rødere enn jeg trodde. Jeg ble fast form og falt gjennom greinene. Den hvite ulven min bjeffet et kort Kom! Og satte av gårde. Jeg løp etter. Kaninen hoppet etter oss. Når vi hadde nådd igjen de andre, skjøt de med pil og bue mot kaninen. Den hylte et skingrende hyl før den falt i bakken.
"Den treninga gikk rett i dass." Mumlet Tim.
"På grunn av en forvokst kannin!" Fortsatte Charles. Vi gikk til undergrunnen i stillhet.