the Magic White Wolf

Melianer

Etter angrepet med kaninen var jeg ganske deppa. Vi satt i rådsrommet. Tobias gikk fram og tilbake og bannet for seg selv om kjempekaniner og trollmannen og alt annet. Roran satt i en stol og mumlet til moren som lyttet og skottet bort på både meg og Herkules. Tim og Edvin hadde gått på en tur med Terra og Bipp. De andre hundene ble tatt hånd om av Lilja, som ga dem mat og vann og klappet nå på Era. Tessi satt i fanget mitt. Jeg selv satt på gulvet og så på Erida som så ut som snakket med Hvitpels. De var forbausende like. Forskjellen var øynene og formen på pelsen.
"White Wolf!" Bjeffet Tobias. Hvitpels spratt opp med Erida.
"Jeg trenger din hjelp. Kan du og ... Den andre hvite. Hva het den igjen?"
"Erida" mumlet jeg.
"Ja, stemmer. Erida. Kan dere to patruljere skogen for farer?" Spurte han. Det skulle Tobias ha. Han var kanskje en drittsekk, men han brydde seg om folket sitt. Hvitpels nikket og bjeffet med seg Erida som kastet et blikk på meg før hun ble med.
"Charles! Gå til moren din og hent den nye kniven din. Du kan trenge den de neste dagene." Kommanderte Tobias. Charles løp av gårde.
"Herkules, du kan se til hestene. Jeg tipper de trenger trening." Fortsatte han. Herkules slentret ut av rommet. Tessi boffet etter ham. Jeg hysjet.
"Roran... Jeg beklager, men du må nok ut i skogen og lete etter spor av flere vesner. Du er den beste sporfinneren. Kanskje du kan ta med deg Raja." Da Tobias sa dette stivnet moren og øynene til Roran ble slørete.
"Ja, sikkert." Mumlet Roran til svar og så ned i boret. Moren ga ham en veske i dét han reiste seg og vinket meg med seg. Jeg kalte på Tessi og Era. Vi gikk en stund. Jeg var nervøs og håpte vi ikke møtte på noen kjempekaniner.
"Hva var det med sporfinner-greia?" Spurte jeg tilslutt. Roran flakket med blikket og latet som han ikke hørte meg. Jeg presset ham ikke, ville han ikke si det, trengte han ikke si det.
Vi gikk en stund til.
"Når vi kommer ut kan ikke Tessi og Era lage en lyd, ikke du heller. Bare snakk hvis det er viktig. Jeg vil ikke bli forstyrret." Sa han idet vi nådde en av utgangene. Jeg mumlet noe til svar. Sikkert ja. Vi var ute. Era og Tessi holdt seg til oss, heldigvis. Etter en kort stund løftet Roran opp en knyttet neve. Jeg stoppet. Han undersøkte bakken og viste tegn for at jeg skulke komme til ham.
"Ser du det der?" Spurte han lavt. Jeg nikket. I bakken var det små fotspor, som lignet rådyrkalvspor. Det var en liten sti rett foran oss. Jeg visste ikke om den gikk fra høyre til venstre, eller fra venstre til høyre.
"Det er melian-fotspor. Disse er ferske. De ligner rådyrkalver, men de er veldig forskjellige. Det er sporene som avslører det. De får en slags liten plante til å vokse i hvert fjerde spor. Du ser planten her. Uansett, sporene er små, men går langt fra hverandre. Melianer er sky, de har samme farge og størrelse som rådyrkalver, men de har en lilla ring på midt på halsen. De er ufarlige, men forsvarer ungene sine passe bra. Det som bekymrer meg er at sporene er her. Dette er langt nord for dem i denne delen av skogen. De skulle vært lenger sør." Forklarte Roran mer til seg selv til slutt. Jeg nikket. Den lille planten hadde en svak blå farge på en av blomstene. De andre var grønne. Roran så brått opp. Omtrent tjue meter unna var det en slags rådyrkalv. En melian. Den haltet. Roran tok opp et slags instrument fra vesken han hadd med. Det lignet et munnspill. Han spilte noen sørgelige toner. Melianen utstøtte en lignende lyd. Det lød vakkert, men trist. Den kom mot oss mens vi reiste oss sakte og gikk mot den.
"La hundene dine bli igjen." Hvisket Roran, oppslukt av melianen. Jeg ga tegn til at de skulle bli igjen. Roran ble blank i øynene når vi møtte den. Det ble jeg og. Melianen hadde garantert brukket det venstre forbeinet. Pelsen var mer rød enn brun og det ene øret var nesten revet av. Det var flere bitemerker i pelsen. Jeg tok hendene foran munnen og så vekk for ikke å skremme den med høylytt gråt.
"Det går bra Raja, den stoler på oss." Sa en gråtkvalt Roran. Jeg så forsiktig bort på melianen. Den så sørgmodig på meg og lagde den musikalske, sørgmodige lyden igjen. Roran rynket brynene.
"Hun... Hun vil vi skal drepe den. Hun har lidd mye, blitt torturert for ulvetrening, sett barna dø av det samme og blitt forlatt altfor langt nord i skogen... Hva synes du? Skal vi høre på henne eller?" Spurte han. Jeg så forvirret på ham. Her ba en nydelig, skadd skapning som hadde lidd gjennom så mye om å dø, og så vurderte han det? Det eneste jeg svarte var;
"Du kan snakke melanikansk." Roran trakk på smilebåndet.
"Jo, ja. Men hva synes du?" Spurte han.
"Du må jo være ganske sprø hvis du vil la henne leve med de minnene." Sa jeg rett ut. Roran nikket. Melianen hadde lagt seg ned. Roran spilte litt på munnspillet. Det så ut som melianen ble glad eller noe. Den la hodet på bakken. Jeg klappet den på den lilla ringen på halsen. Roran så bekymret på meg.
"Kanskje du skal se vekk." Advarte han. Jeg nølte. Så ristet jeg på hodet. Jeg så den lille melianen i øynene og hvisket:
"Det går bra nå, du skal få hvile." Roran tok opp en jaktkniv. Han viste den til henne og så stakk han den fort i hjertet hennes. Jeg hadde fortsatt hånden på halsen hennes. Jeg så det lille lyset i øynene hennes forsvinne langsomt. Noen sekunder senere begynte hun å lyse. Hun bleknet og det var ingenting igjen. Jeg felte en tåre. Så kjente jeg en et stikk i hjertet. Ikke på grunn av melianen, men noe annet. Jeg gispet. Jeg fikk et slags syn. Jeg sto i skogen, men dette var en annen del av den. Denne delen var mer frodig og frisk. Og det var mange dyr og planter jeg aldri hadde sett før her. Melianen som nettopp hadde dødd sto rett foran meg. Ved siden av den var det tre bittesmå melianunger. De var som små hinder. Noe de var. Jeg følte på meg at alle var jenter. Jeg stirret. Plutselig bukket alle fire for meg. Jeg skulle til å bukke tilbake, men moren, den som hadde dødd, ristet på hodet. Så løp de, de var raske, og vips. Så var jeg i skogen igjen, ved siden av Roran.