the Magic White Wolf

Død

Jeg kunne ikke tro det. Hjemmet mitt, det nye hjemmet mitt. Det var ødelagt, brent ned til grunnen. Og det værste var at mamma, pappa og Maya Eline var døde. Hvordan jeg visste det spør du? De var hengt opp på påler. Eller, hodene deres var det... Jeg merket ikke at jeg gråt før Herkules spurte meg om det gikk bra.
"Raja, går det bra, jeg... Jeg hadde ikke tatt deg med om jeg visste noe." Sa han full av medlidenhet. Jeg svarte ikke. Jeg var i sjokk. Da jeg så en lapp hengende fra halsen til mamma ble jeg sint. At det går ann! Først drepe familien min og så legge igjen en lapp! Tenkte jeg. Jeg raste mot mammas hode og dro av lappen. Der sto det:

Raja Eddelyn Katarin Pierce

Jeg er den onde trollmannen av skogen Lacritza. Jeg drepte familien din for at du skulle forstå at du ikke må stoppe the Evil Black Wolf fra å gjøre noe. Din skjære White Wolf vil ikke leve foralltid. Hundene dine rømte og er nok i skogen, men kattene har jeg ikke peiling om hvor er. Lykke til på reisen din Raja, det vil du trenge.
Trollmannen av Lacritza

Dette gjorde meg ildsint, bokstavelig talt, jeg ble til flammer. Jeg merket det ikke først, før Hvitpels dukket opp ved siden av meg.
"Slapp av, pust, og ro ned kreftene dine." Jeg var fortsatt sint, men flammene roet seg og til slutt slukket de helt. Vi stod der en stund helt til Herkules kremtet.
"Eh, jeg vet ikke, men kanskje vi burde finne dyrene dine?" Spurte han forsiktig, som om jeg ville dukke opp i flammer igjen.
"...ja, ja det burde vi." Svarte jeg rolig og kaldt. Vi gikk rundt i skogen og ropte på hundene våre, eller. Nå... Var de mine. Jeg lærte Herkules navnene og Hvitpels ulte og bjeffet av og til. Jeg skjønte hva hun sa. Hun ropte hvor er dere! og vi er her! Og litt sånn. Tilslutt kom Fiff og Siri. De var livredde, men Herkules hadde laget noen kurver, av greiner som vi hadde fôret med mose og blader, til de minste hundene og kattene. Deretter kom Tessi og Era sammen i full fart. Tessi hoppet rett armene mine. Era hoppet rundt bena mine. Vi la Tessi og Era i to av kurvene og bestemte oss for at vi fikk sitte her i nærheten å rope.

Etter noen timer hadde alle kommet og vi satt og roet dem ned. Erida var den eneste som var litt rolig. Vi satt der lenge.
"Raja? Du, hvis du vil snakke om det eller noe... Så er det bare å si ifra..." Sa Herkules sakte og nølende. Jeg tenkte meg om.
"Bare så du vet det, jeg vil ikke og kommer ikke til å snakke om det til noen før på lenge. Jeg stoler ikke på folk etter bare  en dag." Ok, jeg vet, jeg er litt slem. Men jeg greier bare ikke å stole på folk. Noen venner i den forrige klassen min, de trodde jeg at jeg kunne stole på med en gang. Men etter noen uker så var alle hemmelighetene mine ute. Det er bare rett og rimelig at jeg ikke stoler på noen så fort nå, mener jeg da. Han så litt urolig på meg, og skulle til å si noe, men bet seg i det. Etter en stund så sa han bare:
"Ok." Det var jeg glad for.

Når solen begynte å gå ned, tenkte vi at det var på tide å dra tilbake.

Sorry, vet jeg ikke har oppdatert på lenge, men jeg har nesten ikke hatt tid😓. I tillegg må jeg passe på Era (valpen min) og Tessi. De er i boken også, men jeg synes de er så fine! Uansett, jeg prøver så godt jeg kan å prøve å oppdatere. Håper dere fortsatt vil lese❤️.

PS: Hvis dere har noen spørsmål er det bare å spørre☺️